Bedre skole nr. 4-2014

Dette er klok tale fra utvalget, som ble ledet av professor i rettsvitenskap Eivind Smith. Utvalget resonnerer ut fra det faktum at læreplanens in- tensjon må realiseres av den enkelte lærer i det enkelte klasserom. Den helhetlige situasjonen som foreligger der, er det bare læreren selv som kan bedømme. Mindre styring – mer ledelse Dette må etter mitt syn også få betydning for våre tanker om utdanningsledelse. De som skal ledes, må respekteres for den posisjonen de faktisk står i og det ansvaret som følger av den. Ledelsen må være en støttefunksjon mer enn en komman- dosentral. Kommandoen er å finne i lovverk og læreplan. Blir det noe rom for ledelse igjen da? Det gjør det. Men jeg vil hevde at det blir mindre rom for styring . Det blir mindre rom for at en ledelse kan påberope seg styringsrett i anliggender som hand- ler om hvordan skolen og lærerne best mulig skal realisere det oppdraget de er gitt. Det kan høres brutalt ut, men det som da gjenstår, er de gode prosesser og det gode argument. Profesjonsorientert utdanningsledelse må gjerne være både tydelig og insisterende. Det fortjener både lærerne og elevene. Det stiller enda større krav til en leder når legitimiteten for leder- gjerningen må hvile mer i det innholdsmessige enn i det strukturelle. Det krever mot, aktualitet og kunnskap å ta ledertrøyen i kollegiale proses- ser der kompetente, og kanskje mindre kompe- tente(!), fagpersoners yrkesutøvelse skal evalueres og utvikles. Selvsagt skal en leder kunne utfordre sine lærere på oppdragsforståelse i stort og smått, på prioritering av stoff og emner, på lærernes vilje og evne til å bruke og utvikle teori knyttet til både faginnhold og undervisning. Selvsagt skal en leder kunne utfordre den enkelte lærers praksis og inn- lede en dialog om valg og begrunnelser. Selvsagt skal en leder kunne utfordre kollegiet på resultater av skolens og lærernes arbeid og mulige grep for hele tiden å lære mer om hvordan ting kanskje kan gjøres bedre. Men lederen må alltid respektere at det er læ- rerne som, når det kommer til stykket, befinner seg i den posisjonen der de skjønnsmessige av- gjørelsene må tas. Og lederen må, fordi hun ikke

kan realisere den gode skole gjennom å pukke på styringsrett, alltid kunne argumentere saklig for sin agenda, hva tiden skal brukes til og hvorfor arbeidet med dette organiseres på den ene eller andre måte. I sum må lederen erkjenne at kon- klusjonene om fremtidig praksis må fremkomme gjennom prosesser der det er argumentene som veier tyngst og ikke hvem som fremfører dem. Det betyr etter mitt syn ikke at ledere skal ak- septere slett skjønn. Lærere som opptrer i strid med intensjonene i lov og læreplan, skal selvsagt konfronteres med dette. Lærere som unndrar seg sine kollektive forpliktelser, må også tas tak i. Lærere må akseptere at deres ledere har en legitim rett til å adressere den yrkesutøvelsen som det ikke gis noen god begrunnelse for. Der ligger det aller vesentligste. Selve skjønnet er det læreren selv sommå stå for. Og det kan vanskelig overprøves. Men begrunnelsen både kan og bør utfordres. Ellers vil vår profesjonelle garanti om standard være lite verdt. Tre i ett! Hva er mest utfordrende i et lederperspektiv, å komme til et lærerpersonale med et opplegg som er forhåndsdefinert i en styringslinje og iverksette prosess for implementering, eller å komme til et lærerpersonale med en forventning fra en sty- ringslinje om kollektive prosesser for å lære mer om yrkesutøvelsen og utvikle kvaliteten videre basert på kollektivets egne erfaringer og kunn- skaper? Jeg mener det siste. Utvilsomt. Det vil også gi den beste skolen. Og det vil heve lærernes status. Rene kinderegget, altså. Kanskje vi skal holde oss til det?

Jens Garbo er politisk rådgiver for ledelsen i Utdan- ningsforbundet. Han har tidligere erfaring som lærer, rektor og skoleansvarlig på kommunenivå.

19

Bedre Skole nr. 4 ■

2014