Utdanning nr. 6 - 2015

Gylne øyeblikk

I denne spalta forteller lærere og barnehagelærere om noe de har lyktes særlig godt med.

Jenta med jernviljen

Da en elev styrtet ut av klasserommet under en fredelig matematikkøkt, skjønte Ingrid Madsen ingenting.

TEKST YlvaTörngren |yt@utdanningsnytt.no FOTO ArntIvarAlapnes

Unnskyldning – Min første tanke var at hun var dårlig. Jeg fulgte etter henne ut på gangen og så at ho gikk på toa- lettet. Etter en stund kom jenta inn til undervisningen igjen. – Helt hverdagslig sa hun: «Unnskyld at jeg for- svant ut uten å si noe. Men du skjønner, jeg måtte spy.» Madsen forsøkte å overtale jenta til å gå til rom- met sitt: – Kjære vene, du slipper å sitte her nå. Dette kan du ta igjen senere, sa jeg. Men hun satte seg ned og jobba videre. Det var dette som imponerte Ingrid Madsen så sterkt. Det imponerer henne fortsatt. – Hvor henter disse elevene det fra? sier hun nesten andektig i telefonen. – Det pågangsmotet. Den utrolige utholdenhe- ten, jernviljen. – Det er det store aberet i forhold til å jobbe med vanlige elever. Vi får jo ikke fulgt dem videre, sva- rer Ingrid Madsen. Elevene tilhører en vanlig grunnskole, som de skal tilbake til. – Men jeg husker jo at hun tok eksamen. Mange elever som har vært pasienter, kommer innom skolen når de er til kontroll: – Sånn sett blir noen elever nesten som familie, sier hun. De som kommer innom, gir uttrykk for at de har trivdes veldig godt. Skolen har stått for noe positivt i sykehuslivet. Et fristed, forklarer Ingrid Madsen: – Hos oss er verden normal. Her skal de ikke behandles! – Et fristed – Hvordan gikk det med jenta senere?

Etter 20 år som lærer i vanlig ungdomsskole begynte Ingrid Madsen å undervise elever som var pasienter ved sykehuset i Tromsø, nåværende Universitetssykehuset i Nord-Norge. – Dette var helt nytt for meg. Jeg visste ingenting om alvorlig syke barn, sier hun i telefonsamtale med Utdanning. Hun hadde heller ikke hatt syke barn selv, eller møtt dem i yrket sitt. – Det viste seg at det var utrolig tøft å møte syke barn og bekymrete foreldre hver dag. Avdelingen der hun underviser som én av fire fulltidsansatte, ligger ved barneseksjonen sentralt i Tromsø. Elevene er fra 1. trinn og til og med videre- gående skole. Også barn under skolealder har plass i avdelingen. Med cellegiften på slep – Jenta jeg vil fortelle om, gikk siste året på ung- domsskolen. Dette skjedde under en fredelig matematikkøkt. Vi satt rundt det store bordet vårt. To-tre andre elever holdt også på med skolearbeid. Madsen forklarer at avdelingen kan gå fra å være helt tom for elever til å ha 17–18 elever på det meste. Denne dagen, høsten 1999, fikk fire elever skolegang der. – Der satt vi da, og diskuterte. Jeg spurte, hun svarte, hun spurte, jeg svarte. Hun fri for hår og med skaut på hodet. Og med cellegiftstativet ved siden av. Madsen forklarer at elevene blir intervjuet når de begynner på SMI-skolen. – Dermed visste jeg at denne jenta var ærekjær. Hun var veldig opptatt av å få en god eksamen og å komme seg videre. Hun planla for vårens eksamen. – Men plutselig reiste hun seg. Hun for ut av døra med det skranglende stativet på slep.

Ingrid Madsen (66)

Hvem: Lærer med fagene matematikk, engelsk og forming og spesialpedagog SMI-skolen (skole i medisinske og sosiale institusjoner)

Avdeling Univer- sitetssykehuset i Nord-Norge.

Godt å tenke på: Pågangsmotet, jernvil- jen og utholdenheten elevene våre oppviser i strevet med å gjennom- føre skolegang til tross for sykdom.

Har du opplevd et gyllent øyeblikk som du vil dele med andre? Send det til redaksjonen@utdanningsnytt.no. Merk e-posten «Gylne øyeblikk».

39 | UTDANNING nr. 6/20. mars 2015