Utdanning nr. 6 - 2015

s potensial?

«Tenk om vi i stedet for å se på eleven som et produkt som skal formes etter bestemte mål og kriterier, ser på eleven for å oppdage noe nytt.»

rett og myndighet (og kanskje til og med plikt?) til å overta styringen for barnas læringsprosess.

rette for at vi ikke mister kontakten fra starten av, i stedet for å forsøke å finne tilbake etter mange år i «tidsklemma», «karrierejaget», med «flink-pike- syndromet» eller hva vi nå kaller det. Her spiller skolen en viktig rolle. Tenk om skolen kunne være den institusjonen i samfunnet som sikret den opp- voksende slekt fortsatt tilgang til egen klokskap! Tenk om skolen kunne være det stedet der barn opplever å ha rom til å utvikle egne evner, i eget tempo, etter egen indre motivasjon! Jeg tror ikke det er noen grunn til å tro at en slik skole ville blitt anarkistisk eller lite effektiv. Hvem er vel mer energiske og konsentrerte enn barn i lek? Hvor effektiv er egentlig dagens skole, når opp til 30 elever skal lære det samme samtidig? Om vi tar inn over oss at vi er en del av naturen, innser vi at også vi mennesker har en iboende evne til å skape kosmos (orden) ut av kaos. Vi har behov for å få dekket basale behov, vi har behov for tilhørighet, vi har behov for å være i kontakt med oss selv og våre medmennesker. De instink- tive behovene som er nedlagt i oss, er geniale vei- visere for et liv i harmoni for oss. Instinktene ligger der tilgjengelig for oss, så lenge vi ikke fastholder en organisering av vårt samfunn som hindrer oss å lytte til vår egen indre stemme. La oss derfor starte med skolen. Sette barna våre fri fra vurderingsregimets tyranni, risikere det økonomiske velferdssamfunnet, og derved ha mulighet til å oppnå ekte velferd i form av det inkluderende, utviklende, kreative, bærekraftige og mangfoldige velferdssamfunnet. For det er jo egentlig et slikt samfunn vi vil ha, ikke sant?

Barna har ledet sin egen læringsprosess så langt. Hva om vi lar de fortsette? Hva skjer om vi lar bar- nets indre behov for å undersøke og å forstå styre læringsprosessen, ikke læreplanmål og vurde- ringskriterier? Barnets naturlige måte å lære på er gjennom lek, kreativitet og nysgjerrighet. Belønningen er begeistring og glede, ikke karakterer eller vurde- ringer. Lillesøster som lærer seg å lese opp ned når hun sitter på andre siden av bordet mens store- søster gjør lekser, gjør ikke dette for å få ros. Hun gjør det av rein og skjær nysgjerrighet og interesse. Mennesker har en naturlig impuls i seg til å ville forstå og mestre det miljøet og de omgivelsene vi er i. Dette gjaldt selvfølgelig for steinaldermannen sommåtte finne mat og beskytte seg mot ville dyr for å overleve. Men, barn av dagens teknologiske tidsalder er også gode eksempler på den instink- tive evnen til å mestre det de blir utsatt for. Er det ikke utrolig å se de små barnefingrene håndtere en iPad? Mange av oss foreldre skulle nok ønske at barna ikke var fullt så raske til å ta til seg denne kunnskapen, men nysgjerrighet, interesse og kre- ativ utprøving ligger nedlagt i oss og verken kan eller bør stoppes. Hvorfor jobber vi da ikke på lag med menneskets natur i skolen? Verdenssamfunnet er i eksplosiv utvikling på mange områder, blant annet når det gjelder fol- ketall og ressursbruk. Vi bruker allerede mye mer ressurser per år enn det jordkloden kan produsere for oss. Samtidig er avfallsstoffene fra vår aktivitet i ferd med å endre klimaet. Vår livsførsel og vår samfunnsstruktur gjennom de siste generasjonene har ikke utviklet seg i takt med naturens kapasitet. Det er ganske interessant at vi, som selv er en bio- logisk art i naturen, tar valg og utfører handlinger som ødelegger vårt eget livsgrunnlag. Dette er kun mulig når vi har mistet kontakten med hvem vi er. Som barn har vi kontakt med hvem vi er. Men kontakten forsvinner gradvis. Den enkleste løs- ningen på dette problemet vil vel være å legge til

47 | UTDANNING nr. 6/20. mars 2015