Første Steg Test

Vedlikehold av angst Den faktoren som i størst grad vedlikeholder angst, er det å unngå situasjoner og personer som kan virke angstutløsende. Og her kan de voksne være svært så behjelpelige. Vi liker ikke å se at barn har det ubehagelig, og gjør ofte det vi kan for å hjelpe. I alle fall for en stund, til vi synes at nå må barnet være trygt, og så lenge vår egen tid strekker til. Barn som er engstelige trenger at vi begyn- ner å bygge trygghet ut fra hvor dette barnet er. Kanskje trenger barnet litt ekstra tid i gar- deroben før det har forberedt seg til å gå inn i lek i barnegruppen, og barnet trenger at en voksen er der den tiden. Og kanskje er det skummelt å si noe i samlingsstunden og barnet trenger en mindre gruppe for å øve før det blir naturlig å si noe i den store gruppen. Eller barnet vil bare leke med en eller to andre barn, og avviser andre som oppsøker det. Barn som er engstelige trenger gjerne litt ekstra trygghet for å komme i gang, og man legger alt til rette, eller lar barnet slippe situasjonen. Voksne ser at barnet slipper stress og barnet virker fornøyd, en situasjon som virker som en god løsning for alle. Faren ved slike tiltak er at barnet blir værende i en slik tilrettelegging eller unngåingssituasjon. Det er sjelden av barnet av seg selv vil søke ut av den tryggheten som tilretteleggingen har skapt, og det vil vegre seg for å søke mot de utfordringene som ble opplevde som stressende. Her er det behov for voksne som klarer å hjelpe barnet til å gradvis prøve å mestre de situasjonene som barnet fikk unngå ved første møte (Svirsky og Thulin 2006). Angst kan reduseres Det har vært gjort flere studier av hva som kan være angstreduserende for barn, og her viser det seg at det er mulig å redusere angst til et nivå der det ikke lenger er plagsomt for barnet. Det krever imidlertid at man ser både behovet for trygghet og at man klarer å gi barnet den støtten det trenger i de utfordringene som det er å redusere angst. For barn der angst er begynt å utikle seg til et problem, vil det også være behov for forebyggende støtte i form av trening i å mestre situasjoner som utløser ube- hag eller angst. For barn i førskolealder vil det være natur- lig og nødvendig å trekke foreldrene aktivt

unngåing av sosiale situasjoner som utløser utrygghet. Kjernen i angst er opplevelse av overdreven bekymring, negative tanker om seg selv og egen prestasjon, noe som fører til unngåelse og vegring i forhold til situasjoner og personer som virker angstutløsende. Det å unngå situa- sjoner eller personer gjør at barnet ikke får erfaring med å håndtere stresset som dette utløser, og over tid vil det føre til mer unngå- else og økning i angstopplevelse. Hva som utløser angsten hos et barn er avhengig av hvilken type angst et barn har. For eksempel vil et barn med sosial angst synes det er vanskelig å komme i barnehagen fordi det er så mange andre der, og barnet opplever det som angstfylt å skulle gå inn i gruppen. Dette kan føre til at barnet klamrer seg til for- elderen når denne skal gå. Et barn med separasjonsangst kan også klamre seg til forelderen når denne skal gå, men da fordi barnet ikke vil forlate forelderen, det er ikke angst for å gå inn i gruppen. Slik sett kan barn ha samme atferd, selv om kjer- nen i angsten er ulik. Det gjør det ikke alltid lett å skjønne hvilke stimuli som utløser ang- sten og på den måten si noe om hvilke typer angst barnet sliter med. Ingen liker å kjenne på angst, det er heller ikke noe man ønsker å dele med andre (Flaten 2010). Det å grue seg til noe, eller å synes noe er skummelt, er noe man i så stor grad som mulig søker å skjule. Når man opplever noe som utløser angst, vil man automatisk søke å komme vekk fra situasjonen. Foreldrene kan kjenne på at de har et barn som trenger mer tid og trygghet når noe nytt skal skje, og barnet kan knytte seg til en i barnehagen som det blir mer avhengig av enn andre. Vi kan i liten grad forvente at barnet selv skal kunne forstå eller formulere klart hva som er problemet. Mange barn vil mangle ord og begreper som kan gjøre det klart for en voksen at det er en angstreaksjon. Å innrømme egen angst er heller ikke noe som er lett for alle å gjøre. For barnet oppleves ubehag i visse situ- asjoner eller med visse personer, men når barnet ikke er i kontakt med det som utløser angsten, vil også ubehaget være vekke. Det er derfor lett å tilskrive ubehaget til andre, ikke se at grunnårsaken ligger hos en selv (Flaten 2010).

inn, ikke minst for å bevisstgjøre dem i forhold til at de er viktig rollemodeller. Samt at forel- drene er de som kan legge til rette for at barnet får øving i å håndtere situasjoner og oppgaver de helst vil unngå. Min egen erfaring i arbeid med barn med angst har vist at angstproblematikk kan redu- seres til et normalt ubehagsnivå når man sør- ger for en forståelse av hva angst påfører av ubehag, med påfølgende trygg eksponering. Ved å gi barn og foreldre måter å håndtere ubehagelige følelser og tanker på, ser man at det kan gi familien en bedre hverdag. Det å sette inn kortfattede program som kan gi barn og foreldre verktøy for å arbeide med egen angst vil være nyttig for en stor gruppe barn.

prevalence, risk factors, and service use. Journal of Ameri- can Academy of Child and Adolescent Psychiatry. April; 46 (4).438-47 Kennedy, Susan, Ronald Rapee og Susan Edwards (2009): A Selective Intervention Pro- gram for Inhibited Preschool- Aged Children of Parents With an Anxiety Disorder: Effects on Current Anxiety Disorders and Temperament, Journal of Ame- rican Child and Adolescent Psychiatry, 48:6, side 602-609. Kvarme, Lisbeth Gravdal, Sølvi Helseth, Siren Haugland, Vivian Luth-Hansen, Ragnhild Sørum og Gerd-Karin Natvig (2010): The effect of a solution-focus- ed approach to improve self- efficacy in socially withdrawn school children: a non-randomi- zed controlled trial, Internatio- nal Journal of Nursing Studies. Mykletun, Anstein (2009): Intervju publisert på nettet. Rapee, RonaldM., Susan Ken- nedy, Michelle Ingram, Susan Edwards og Lynne Sweeney (2005): Prevention and Early Intervention of Anxiety Disor- ders in Inhibited Preschool Children, Journal of Consulting and Clinical Psychology, Vol73, No. 3, 448-497. Spence, Susan, Ronald Rapee, Casey McDonald og Michelle Ingram (2001): The Structure of Anxiety Symptoms among Preschoolers, Behavior Rese- arch and Therapy, 39, side 1293-1316. Svirsky, Liv og Ulrika Thulin (2006): Mer än blyg, Cura Bok- fórlag AB.

Litteratur Aune, Tore og Tore Stills (2009): Universal-Based Pre- vention of Syndromal and Subsyndromal Social Anxiety: A Randomized Controlled Study, Journal of Consulting and Clinical Psychology, Vol 77, No.5, 867-879. Edwards, Susan L, RonaldM. Rapee og Susan Kennedy (2010):Prediction of Anxiety Symptoms in Preschool-aged Children; Examination of Ma- ternal and Paternal Perspecti- ves, Journal of Child Psycho- logy and Psychiatry, vol 51, 313-321. Egger, Helen Link og Adrian Angold (2006): Common emoti- onal and behavioral disorders in preschool children: presenta- tion, nosology, and epidemio- logy, Journal of Child Psycho- logy and Psychiatry, 47:¾, 313-337. Flaten, Kirsten (2010): Barn med sosial angst og sjenanse, Kommuneforlaget AS. Flaten, Kirsten og Kåre Olafsen (2006): Stille og rolig, eller for redd til å si noe? Bedre Skole, 1/06, s 42-45. Flaten, Kirsten (2003): Barn som ikke vil sees, Utdanning, 15/03, s 70-73. Heiervang, Einar, Kjell Morten Stormark, Astri Lundervold, Mikael Heiman, Robert Good- man, mai-Britt Posserud, Anne K Ullebø, Kjerstin J Plessen, Ingvar Bjelland, Stein Lie og Christoffer Gilberg (2007) Psychiatric disorders in Nor- wegian 8 – 10 year-olds: an epidemiological survey of

24 Førstesteg nr42011