Første Steg Test

Essaykonkurranse om likestillingsarbeid i barnehagen

Om essaykonkurransevinneren : Gea Alma (bildet), student ved førskolelærerutdanningen ved Høg- skolen i Oslo og Akershus, vant høgsko- lens essaykonkurranse med temaet likestilling i barnehagen tidligere i år.

Juryen bestod av Yngve Benestad Hågvar, språk- lærer ved avdeling for journalistikk, Kari Jorde, høg- skolelektor ved førskolelærerutdanningen, og Einar Juell, spesialkonsulent i Utdanningsforbundet.

og følelsesmessig vil jeg påstå at vi er mer enn enten det ene eller det andre. Jeg mener at vi skal ta en omvei med de minste og se mang- foldet i personen, uten å redusere den enkelte til bare jente eller gutt og senere til kvinne eller mann, vi har jo flere kvaliteter enn som så? Er dette en mulig vei å gå for å nå likeverd og likestilling, gjennom en utvidet forståelse av seg selv og andre? Istedenfor å se hverandre som objekt, gutt - jente eller barn - voksen kan vi velge å se bak disse dikotomier og se men- nesket. Har vi noen grunn til å redusere oss selv til disse enkle enten - eller verdensbildene når de er med på å begrense oss? «Jeg var jente før, nå er jeg meg» Dette får konsekvenser for mitt menneskesyn og hvordan jeg forholder meg til barn, både gutter og jenter. Jeg tror på likeverd og likestilling, og det blir dermed viktig å la barna selv være med på å fylle ut og gi innhold til begreper om både menn, kvinner og seg selv, gjennom erfar- inger de gjør seg i hverdagen, også i barnehagen. Siste møte med Andrea er noen dager før sommerferien, sola skin- ner, og barna er ute. Jeg skal hjem og roper «ha det bra alle sammen», mens jeg går forbi sandkassen. Andrea reiser seg opp fra leken hun holder på med. Jeg har ikke sett henne på en stund. Vi er nå på hver vår avdeling. Hun har vokst og blitt stor, hun skal begynne på skolen i august. Vi blir stående og se på hverandre. Så spør hun: «Er du jente?» Jeg lurer enda en gang på hva hun egent- lig spør om, hva innholdet i spørsmålet er. Har jeg da et svar, og tren- ger hun et svar? Før hadde vi lange samtaler, kanskje hun forventer å bli utfordret for å få komme videre i tankegangen. Kanskje hun er ute etter nye måter å se verden på, andre måter å dele verden inn på, hun er i utvikling i en verden i dynamikk. Men nå står tiden stille, og da – plutselig - forstår jeg at jeg har et svar. «Jeg var jente før, nå er jeg meg, nå er jeg Gea». Vi smiler begge, det falt endelig noe på plass.

mer ikke med begrepene hun har. Hun stiller heller spørsmål ved sine opplevelser enn ved begrepene. I tiden som kommer har vi filosofiske undringssamtaler oss imellom, hvor ingen av oss har noen svar. Jeg føler at vi stiller fullstendig likt her. Gutt/ jente spørsmål får en under- ordnet funksjon i samtalene, vi snakker om hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan andre oppfatter oss. Kanskje burde vi utforske hverandre og oss selv som personer og se hvordan vi er satt sammen, istedenfor å konsentrere oss om hvilket kjønn vi tilhører? «Man er ikke født kvinne, man blir det», sa Simone de Beauvoir alt for en generasjon siden. Vi har vår egen mangesidige personlighet som det tar tid å bli kjent med, med vårt biologiske kjønn som en del av dette. Vårt selvbilde er satt sammen av flere deler. Vi deltar på forskjellige arenaer og er dermed deler av forskjellige kulturer. Men identifiserer jeg meg noen ganger primært som kvinne? Noen ganger er min rolle tydelig, andre ganger må jeg bevisst ta et valg; hvem er jeg nå og hva gjør at jeg tar fram denne delen av meg selv? Jeg spør meg selv om de valg jeg gjør, har innvirkning på valg barn gjør. Hvor bevisst er jeg som voksen på at jeg også er rollemodell som kvinne i forhold til barn som bygger opp sitt selvbilde gjennom erfaringer de gjør seg? Ser de på oss som kvinne eller menneske? Jeg har blitt utfordret på min opplevelse av hvem jeg er av Andrea, og sammen med henne har jeg kommet fram til dette standpunktet: biologisk sett blir vi født som mann eller kvinne, men sosialt, kulturelt

31 Førstesteg nr42011