Bedre skole nr. 1-2014

i Hedmark blant annet gjort seg erfaringer med systematiserte trepartsamtaler mellom faglærere, praksislærere og studenter (Høgskolen i Hedmark, †‡ ). Ved åtte utdanningsinstitusjoner, deriblant Høgskolen Stord/Haugesund, ble det gjort forsøk med digitale læringsrom under PLUTO-prosjekte- ne †‡‡‡–†‡‡¤ (Engelsen, †‡‡ ). Ved Høgskolen Stord/Haugesund har vi siden †‡ ‡ også gjort oss erfaringer med Lesson Study ¤ som metode. Det er ingenting som tyder på at disse i seg selv ikke kan være gode, læringsfremmende verktøy › , spørsmålet er heller om betingelsen for bruken alltid er til stede. «Usynlige» samarbeidsrelasjoner kan nettopp være vanskelig å få øye på, men er likevel avgjørende for at utviklingsmetoder eller samarbeidsverktøy skal fungere. Bør vi vie det relasjonelle grunnlaget mer oppmerksomhet? Relasjonskvalitet Å utvikle relasjoner betyr at vi g jør noe sammen , ikke hver for oss. I et sosiologisk perspektiv inne- bærer relasjoner noe mer enn «å kjenne noen» eller «være på hils», eller at «vi samhandler om ikke å samhandle» slik en lett kan karikere et tradisjonelt praksissamarbeid. Samhandling innebærer å ta hensyn til hverandre og hverandres motiver for handling. Menneskenes forståelse av hverandre er grunn- laget i enhver sosial relasjon. Tydelige forventnin- ger om andres oppførsel vil lette samhandlingen. For å danne seg slike forventninger må man leve seg inn i den andres oppfatninger og forestillinger. Man må, som sosiologen Willy Martinussen sier: … prøve å forutse den andres handlinger med utgangspunkt i en forestilling om den andres meningsverden. Når både jeg og den andre oppfører oss slik, blir det samhandling … (Mar- tinussen, 2008; 78). For å få til dette, må man ha en felles diskursiv plattform, eller for å si det enklere: Vi må forstå hverandre. Diskurser er virkelighetsoppfatninger. Mangt et praksissamarbeid har strandet fordi vi tror vi snakker samme språk. Å utvikle god relasjonskvalitet må derfor innebære at vi ikke

konkurrerer med hverandre om den diskursive makten, snarere tvert om; i dialogens ånd må vi få fram spenninger og motsetningsforhold slik at diskursen ikke blir avkortet eller ensidig. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av bare å bli kjent med hverandre. Men selv om utvikling av sosiale bånd kan gjøre felles oppga- veløsning betydelig lettere, vil det sjelden være nok i seg selv. Gjennom gjensidige tilpasninger utfordrer vi innøvde vaner og tankemønstre nettopp fordi vi tar hensyn til hverandres erfaringer og motiver. Men vi må ikke utfordre oss så mye at vi ¡erner tryggheten i det vi gjør eller mister stabilitet. Det kan skape uro, ja til og med distanse. Den som mangler tro på seg selv, vil trekke seg fra nye eller andre krevende situasjoner. På den andre siden må vi passe oss for å la tryggheten bli så dominerende at den virker stagnerende. Relasjonene må bygge på gjensidig tillit og respekt, og ikke minst et prinsipp om maktba- lanse. Det er viktig å skape forståelse for hvordan den andre tenker. Begge parter må dessuten dra nytte av samarbeidet. Et balansert bytteforhold kjennetegnes ved at begge parter opplever at de får ere goder (og unngår onder) enn de gir. Et ubalansert bytteforhold skaper konikter og vil oppleves som utbytting snarere enn nytterikt for den svakeste parten. Ingen lettvinte metoder Det kan diskuteres om godt samarbeid alltid må etableres nedenfra, eller om samordning og orga- nisasjonsmessige tiltak kan tvinge fram samarbeid på lengre sikt («støyen legger seg etter en stund»). Det gir imidlertid liten mening å reise en disku- sjon om hva som kommer først, det viktigste er å legge til rette for parallelle prosesser. Det kan aller først være

Foto: © jonnysek/fotolia.com

grunn til å dvele nærmere ved målene og innholdet i praksisopplæringen. Tradisjonelt har høgsko- lens teori- og planverk blitt sendt som bestilling til

66

Bedre Skole nr. 1 ■

2014