Første Steg nr. 1-2015

vil føre til en endret praksis for hvordan vurderings- og dokumentasjonsarbeidet vil bli gjennomført i landets barnehager. Vi har ikke til hensikt å gjøre en juridisk vurdering avKDs høringsbrev.Misforhol- detmellomprofesjonen ogKDs tolkning av gjeldende rett, må likevel kunne omtales som oppsiktsvekkende. Å gi eierne rettigheten til å velge verktøy

og metoder for barnehagelærernes arbeid med vurdering og dokumentasjon, vil endre praksis i de tilfeller hvor rettigheten anvendes. Her et innblikk i et barns vurdering av hva somer viktig i hverdagen. Historien som følger er nedtegnet av Birgitte. Hennes møte med Florian og hans fascinasjon for dører, kan være et lite bakteppe for argumentasjonen omat vurderingen av det pedagogiske arbeidet i barnehagen – og vurderingen av det enkelte barns utvikling – ikke bør universaliseres. Døråpneren «Klikk, klakk. Klikk, klakk.» Jeg hører lyden selv om jeg er helt nederst i trappa. Lyden av dørhåndtaket somgår opp og ned. Jeg ser han formeg, mens jeg går opp til andre etasje. Florian. Florian på tre år som sitter litt bøyd, lent mot døra, med hendende på dørhåndtaket somforsiktig beveger det opp og ned. «Klikk, klakk.» I begynnelsen forstod jeg ikke at det kanskje var lek. I begyn- nelsen så jeg bare hvordan Florian til enhver tid omtrent snek seg avgårde til nærmeste port eller dør. Hvordan blikket hans konsentrert festet seg ved åpningen og lukkingen av døra. Hvordan han kunne bli værende der i lang tid. Og hvordan han gjentok dette hver eneste dag, flere ganger om dagen. Men det var først når Florian og jeg skulle gå gjennom en dør sammen at jeg begynte å ane viktigheten av dørhåndtaket. «Den ble ikke ordentlig lukket», sier Florian, når vi har gåttgjen- nomdøren og jeg har slengt den igjen bak oss. Jeg er alleredeflere

Ill.: Karl Rikard Nygaard

skritt nedover i gangen, men han står igjen ved åpningen. Jeg går tilbake til han. Han strekker seg oppmot håndtaket, dytter døra inn. Det er så stille at vi begge hører klikket når døra er ordentlig igjen. «Rolig og forsiktig», sier Florian og smiler. «Rolig og forsiktig.» Lekens alvor begynner å ta meg. For det oppleves som alvorlig for meg, Florians måte å være med disse dørene på. Ikke alvorlig på den måten at det er tungt, trist eller skummelt. Men alvorlig i lys av hvor viktig dette med dørene ser ut til å være for han. Lekens hellige alvor. For det ser ut som om det skjer noe med Florian når han står i lange stunder og beveger dørhåndtaket opp og ned, når han lukker igjen døra rolig og forsiktig eller når han står og venter på at heisdørene skal møtes påmidten, slik at han kan gå videre. Det ser ut somomdet er noe som tar han også. Som om han skjerper sansene, er i noe annet enn det rundt han.



første steg nr 1 | 2015 | 17