Første Steg nr. 1-2015

BARNEHAGELOVEN

Denne setningen i KDs høringsbrev har satt sinnene i kok: «Barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte», fastslår artikkelforfatterne .

ÅVÆRE I NOEANNET Den tyske filosofenHansGeorgGadamer (1900 – 2002) skriver om lek at det blant annet handler om å gli ut av sin vanlige eksistens, vi blir fanget av noe annet. Det så sånn ut i blikket til Florian, at han ikke lenger var en del av den verdenenBirgitte kjente. Han var i noe annet. Og Birgitte kjente i hele seg at hun ønsket seg nøkkelen inn dit. Det tok ikke mange sekundene før Birgitte forstod at det var viktig å få lukket den døren ordentlig igjen. Det var viktig for at hun og Florian skulle gå videre, fortsette deres reise ut av barnehagen. Han ble veldig forvirret og nesten opprørt de gangene hun glemte seg, og åpnet og lukket døren selv omhan var sammenmed henne. Da måtte de på nytt åpne døren, slik at han kunne lukke den skikkelig. Det er kanskje ikke vanskelig å tenke seg til at slikt tar tid. Men det krever tid, tålmodighet, innlevelse og nærhet for å forstå. Og det er vårt ansvar som barnehagelærere. Vi må så tett inntil barna, somBirgitte er tett på Florian i denne leken med dørene, for å få erfaring med barnas annerledeshet, det somde bringer inn. Gadamer skriver at vi ikke kan bestemme oss for å leke, eller for å forstå leken bevisst. Lekenmå erfares avmennesket. Birgittemå erfare Florians lek selv, for å bli en del av hans verden. For å få tilgang på nøkkelen. Og vi tror ikke Florian ville gitt den fra seg på noe annet vis heller. Det er så viktig at barnehagelærere går dette ekstra skrittet inntil for å se. For om vi ikke gjør det, da kan vi ikke få øye på leken og vi kan heller ikke få erfare den. Og da kan jo leken til Florian gå på kontrollen vår løs. Om vi ikke er nær han mens han åpner og lukker døren, da kan det jo for eksempel høres ut som om han stikker av. Går ut av avdelingen, ut i gangen og ned trappa. Barnehagelærere må ha nærhet til det barnet er opptatt av. Har vi ikke det, står vi i fare for å stenge av for barnets lek. Og en slik avstenging er alvorlig. ADEKVAT LEKOGSAMARBEIDSVILLIGHET Historien omFlorians lek og fascinasjon for dører kan kanskje tilsynelatende virke irrelevant i denne sammenhengen. Vi mener den er svært relevant. Birgittes vurdering av hva som skjer i Florians lek med dørene tas på bakgrunn av hennes

kunnskap ombarn og lek, og hennes bekjentskapmedFlorian. La oss for tankeeksperimentets skyld si at Birgitte var pålagt en universell metode for å vurdere Florians lek. En rekke verktøy initierer nemlig at vi skal vurdere barnas lek. Selv om forholdet somegentlig skal vurderesmåtte værematematikk (MIO), språk (TRAS), eller sosial utvikling (Alle Med), står leken sentralt i denne typen skjemaer. Spørsmål som«kan bar- net leke eller delta i frie aktiviteter på en adekvatmåte?» og «Er barnet samarbeidsvillig i hverdagsaktiviteter?» er eksempler på spørsmål fra skraveringsskjemaene til disse verktøyene. Det er rimeligå troatFlorianvilleskåret dårligpåbeggedisse forholdene. Ifølge Berit Bae, professor emerita vedHøgskolen i Oslo og Akershus, bunner en rekke av konfliktene i barne- hagene i et misforhold mellom barns lek og institusjonens regler. Barns lek er ofte ikke å regne for det voksnemennesker anser som adekvat oppførsel. Om barn er fordypet i lek, er det heller ikke nødvendigvis slik at de ved første øyekast vil oppleves som særlig samarbeidsvillige. Florians lek med dørene er en slik fordypning. Den er en fascinasjon for et konkret objekts funksjon. Barn fascineres av og fordyper seg i ulike saker og ting. Det vil være urimelig å trekke den konklusjon at Florians lekmed dørene ermindre viktig for hans utvikling enn eksempelvis Evas fordypning i tegning. Barn er forskjellige og bør vurderes forskjellig. Som førsteamanuensis AnneGreve vedHøgskolen i Oslo ogAkers- hus uttaler i et intervju med barnehage.no, er den viktigste vurderingsformen i barnehagen observasjon og nærhet til barnet. Universelle verktøy skaper en større distanse, og har ofte det utgangspunkt at barn utvikler seg i lik takt og i hoved- sak med samme interessefelt. STANDARDEROGSAMARBEID Ulike verktøy kan være nyttige i enkelte sammenhenger. Dersom et barn eksempelvis sliter med språk, kan det være fornuftig å kartlegge hvor problemet ligger som et grunnlag for å vurdere hvilke tiltak somkreves for å gi barnet bestmulig oppfølging. Problemet medKDs fortolkning av gjeldende lovverk er at det åpnes for at beslutningsansvaret for hvordan enkeltbarn og

18 | første steg nr 1 | 2015