Første Steg nr. 1-2015

KJETILS HJØRNE

I Kjetils hjørne sitter KJETIL STEINSHOLT , professor i pedagogikk ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og professor II ved Høgskolen i Østfold, Halden (foto: Arne Solli).

Ray Davies, en rockeopera , og det å se den andre Den teoretiske og ferdighetsorienterte skolen som ikke vil se elevene, må fjernes, mener Ray Davies, en av frontfigurene i det legendariske rockebandet the Kinks.

DENMESTBRITISKEAVALLE? Selv om Ray Davies vokste opp og fortsatt bor i det typiske arbeiderklassestrøketMuswell Hill i Nord-London, viser han gjennom sine sanger og bøker at han kan tegne vakre og ofte ironiske bilder av det pastorale britiske ideal. Han synger romantisk omde vakre grønne landsbyene, ompubene, gatene og de offentlige skolene som er i ferd med å forsvinne og som ofte fremstår somen klagende bakgrunn for hans ofte ironiske forsvar av tradisjonelle britiske verdier. Derfor er det mange som hevder at the Kinks var det mest typisk britiske band av alle. The Kinks spilte sin siste konsert 15. juni 1996 under Nor- wegian Wood Music Festival i Oslo, neppe det mest sentrale stedet for en avslutning av et av rockemusikkens viktigste band. Etter bruddet har Ray Davies gjennomført en rad av soloprosjekter; cd-er, bøker (romaner og selvbiografier), filmer, teateroppsetninger, operaer, musikaler og større skolepro- sjekter i samarbeidmed elever. I 2004mottokDavies enCBE (Commander of the British Empire) av dronning Elisabeth, og i 2012 fremførte han en av the Kinks mest kjente sanger, Waterloo Sunset, somble et av de største høydepunktene under avslutningsseremonien av de Olympiske lekene i London.

Jeg husker mange fester som jeg ikke husker noen ting av. Spesielt én. Det var en fredag kveld i 1975, oktoberluften var blitt mer enn høst, og gjengen satt rundt et bord og nippet til forskjellige ting. Mye kom til å skje. Allerede tidlig fikk Nils et intellektuelt illebefinnende og løp ut i hagen og satt seg under et pæretre og ropte på Freud. Gerd hadde fått i seg litt formye hjemmelaget rabarbravin og lå halvnaken og duppet i et badekar og søkte etter åndelige vesener og engler. Radikale Per som ønsket revolusjon, lå lett tilbakelent i sofaen med bena på bordet og snakket om proletariatets diktatur og om hvor snill Stalin hadde vært. Nils og Trude satt på kjøkkenet og analyserte hverandres barndomserfaringer i håp omå finne løsningen på sin angst for edderkopper og skrukketroll. Leif satt dypt deprimert i en krok halvveis skjult av en stol og så nedtrykt på sin egen t-trøye hvor det sto «fuck me» og lurte på hvorfor ingen gjorde det. Jeg satt sammenmedArild i et lite bøttekott og studerte the Kinks nye rockeopera Schoolboys in Disgrace . Gjennom Ray Davies’ tekster ogmusikk kunne vi følge de harde skoledagene som var med på å forme herr Flash (Davies’ alter ego) – og vi kjente oss igjen i fortellingene.

26 | første steg nr 1 | 2015