Første Steg nr. 1-2015

En av barnehagelærerne forteller hvordan hun gjør barn i sin gruppe oppmerksom på lappen med navnet som er festet til spiseplassen. Hun gir dem et lite hint: «Bare se på bordet, se på bordet.» For at navneskilt på veggen eller andre steder skal fungere somskrivestøtte, må barna oppdage demog forstå hvordan de kan nyttiggjøre seg dem sommodeller de kan se etter. Da kan et lite hint være til god hjelp. LESEHØYTDETBARNAHARSKREVET Alle de tre barnehagelærerne opplever at barna gjerne vil ha dem til å lese høyt det barna selv har skrevet. En av dem forteller: «Også roper de på de voksne. ‘Hva har jeg skrevet nå, kan du lese det?’» Barna i dette eksemplet har tydeligvis forstått at formene de nedfeller på papiret kan leses, at det «står noe» der. Da er det verdifullt for dem at de også har voksne rundt seg som leser høyt det de har skrevet. Når de voksne leser, får barna en mulighet til oppleve at de faktisk har skrevet noe – at de har skrevet bokstaver som lar seg lese. Det er lett å tenke seg hvor motiverende det kan være for barna. Høytlesingen kan også hjelpe dempå veien til å oppdage sammenhengenmellom fonemog grafemog at denne sammenhengen avgjør i hvilken rekkefølge vi skriver bokstavene (Liberg 2006). Barns tidlige skriving danner ikke nødvendigvis ord med konvensjonell betydning. Ofte blir det ord somhøres både rare og artige ut – mine informanter har mange opplevelser med det. Særlig når barna eksperimenterermed bokstavene de har «på repertoaret» (som ofte er bokstavene i deres eget navn) og setter dem sammen på nye måter. Når disse ordene leses høyt – ja da får barna og de voksne seg en god latter. «Det er veldig artig da når det blir sånne tullete ord med masse konsonanter», forteller en av barnehagelærerne . Med sin fortelling gir hun et lite glimt inn i en barnehagehverdag der barn og voksne sammen gleder seg over det barna har fått til med skriftspråket. Det er all grunn til å tro at slike muntre øyeblikk i hverdagen kan gi barna skriveglede og skrivelyst. At de voksne leser høyt uansett hvor mange konsonanter barnamåtte ha skrevet etter hverandre, er gull verdt. Det hand- ler om å gi verdi til det barna har fått til og å vise et genuint ønske omå dele skrivegledenmed dem. SomLorentzen (1993) påpeker, må voksne aldri korrigere barna, men alltid støtte og oppmuntre demslik at de får lyst ogmotivasjon til å engasjere seg i skriving. Og hva er vel mer motiverende enn å le og ha det artig og glede seg sammen med andre over noe en selv har fått til? GI BARNASPESIFIKKOGENTUSIASTISKRESPONS Barnehagelærerne opplever også at barna gjerne vil vise frem resultatet av sin skriveinnsats, og gir eksempler på hvordan de gir dem det jeg vil kalle spesifikk og entusiastisk respons. En slik arbeidsmåte kan ha stor betydning. Spesifikk respons gir barna innsikt i egen læring og hva de faktisk har fått til, og det er spennende og motiverende for barn å få høre (Smidt

2011). Det opplever også barnehagelærerne jeg intervjuet. Voksne somi tilleggmøter barnas virksomhet og engasjement i skriving med entusiasme, signaliserer tydelig at det barna holder på med er både verdifullt og spennende. En av mine informanter sier: «Det er viktig at vi voksne er positive til det også da. At ikke vi sier bare «ja ja» men «åh du har jo faktisk lært deg å skrive navnet ditt du, har du sett det»… Vi må være litt glødende vi også… det er stort å skrive navnet sitt.» Tilbakemeldingen «ja ja» tolker jeg somet eksempel på en tilbakemelding barnehagelæreren mener blir for generell og lite entusiastisk. Ordene «åh, du har jo faktisk lært deg å skrive navnet ditt du, har du sett det» er derimot et eksempel på en respons som er både er spesifikk og entusiastisk. Den fortel- ler barnet helt konkret hva barnet har lyktes med – å skrive navnet sitt – og at dette jammen er litt av en bragd! Ombarna har voksne rundt seg som viser at de verdsetter skrivingen deres, vil barna også bli oppmuntret til å engasjere seg mer (Lorentzen 1993). Barn sommøtesmed glød vil lettere bevarer sitt engasjement for å prøve ut skriftspråket (Lorentzen 1993). I de voksnes «glød» ligger et tydelig budskap om at det barna holder på med er verdifullt. INNTAMOTTAKERROLLEN Barnehagelærerne forteller hvordan de titt og ofte inntarmot- takerrollen. Rett somdet er får de seg overrakt papir der barna har tegnet og/eller skrevet noe. Barna vil gjerne gi det til dem. Skriving er for barna en ny mulighet til å bli sett og verdsatt (Smidt 2013). Ved å innta mottakerrollen bidrar barnehage- lærerne til at barna får vist seg frem som skrivere. Barn og voksen får noe å være sammen om og en opplevelse de kan dele – opplevelsen med barnets egen skriving og det synlige resultatet av innsatsen og jobben deresmed å formulere skrift på papiret. Her ligger gode muligheter for barna til å kjenne den gode opplevelsen av mestring. Av og til kan det imidlertid oppleves som et dilemma for barnehagelærerne å ta imot det barna har laget. En av dem forteller: «Det hender at de gir det til meg, men såmå vi snike det litt unna. For ofte så vil jo foreldrene ha det også.» Ved å ta imot og så senere «snike det litt unna» så foreldrene kan få det, bidrar barnehagelæreren til at barna får enmulighet til å bli sett somskrivere og dele sin glede over å ha skrevet noe i to omganger. Først i den konkrete situasjonen i barnehagen, og deretter når produktet eller resultatet av barnets innsats med å skrive «eksporteres» ut av barnehagen og gis til dem der hjemme. VÆRENSYNLIGSKRIVER Den siste arbeidsmåten jeg vil presentere handler om å være en synlig skriver i barnehagehverdagen, i barnas påsyn. Dette kan ha stor betydning for barna og deres engasjement i skri- ving – ikkeminst for barnas gryende forståelse av skriftsprå- kets funksjon eller hva vi bruker denne uttrykksformen til (Kress 1997). Mine informanter opplever at egen skriving 

første steg nr 1 | 2015 | 33