Første Steg nr. 1-2014

det. Dette er en og-regel og ikke en eller- regel. Regelen er så vag ogmed såmange forbehold at en kommune må påregne store prosessutgifter om en skal foreta en slik avkortning. For private skoler er reglene anner- ledes. Her er det ikke tillatt å ta ut profitt, det har vært slått ned på aktører som likevel gjør dette. For barnehagenes del er det derimot akseptert en «normal» fortjeneste, det er når fortjenesten når «urimelige» høyder at en har mulighet til avkortning i ettertid. Forskriften sier også at en kan slå ned på for høy prising av leveranser, lokal- leie, arbeidsgodtgjørelse til eier, etc. Også her er det komplisert å avklare hva somer urimelig overprising og hva som er normalt i bransjen. Virkningen av finansieringsreglene er at de private barnehagene automatisk gis midler ut over kostnadene dersom kostnadene ligger på et lavere nivå enn i kommunen. Jo lavere kostnader (kva- litet), jo større profitt. Så blir det opp til eierne å finne føringsmåter for å unngå å rammes av avkortning i ettertid. Praksis viser at det er en overkommelig oppgave. STERKT INSENTIVTIL INNSPARING I KOMMUNALE BARNEHAGER Tilskuddene til private barnehager pluss driftsmidler til kommunens barnehager må dekkes av kommunenes «frie mid- ler», det vil si skatt og rammetilskudd. Barnehagesektorenmå konkurreremed andre kommunale utgiftsposter. Omen kommune vil styrke kvaliteten i sine egne barnehager ved å øke beman- ningen, øke kompetansen eller ved andre kvalitetstiltak, vil det gi økte kostnader per barn. I tillegg må kommunen dekke en tilsvarende økning i tilskuddene til de private barnehagene, også når disse ikke har tilsvarende tiltak. Hvis de kom- munale barnehagene dekker halvparten av samlet tilbud, vil en kvalitetsøkning i kommunens barnehager gi en samlet kostnadsøkning på det dobbelte på grunn av økte tilskudd til de private. Om kommunens barnehager står for tredje- parten av samlet barnehagetilbud, blir samlet utgiftsøkning tre ganger så stor.

Når samlet kostnadsøkning koster mer enn tiltaket i egne barnehager, er det naturlig at en blir restriktiv. Omvendt får kommunene en innspa- ring ved å redusere utgiftene per barn i egne barnehager. Det kan skje ved å redusere personaltettheten, benyttemer ufaglært personale etc. Det en sparer i egne barnehager får en ekstra effekt ved at tilskuddene til private barnehager reduseres tilsvarende. Om de kommu- nale barnehagene står for tredjeparten av all barnehagedrift i kommunen, blir samlet innsparing tre ganger så stor som den innsparingen kommunen foretar i egne virksomheter. De aller fleste kommunene har stramme budsjetter. Enmå velge hvilke standardkrav enmå se gjennomfingrene med for å få budsjettet i havn. Da er det lite romfor å satse på kvalitetstiltak i en barnehagesektor hvor enhver økning gir en ekstraregning i tilskuddet til private eiere. Derimot virker det svært forlok- kende å iverksette innsparingstiltak, hvor det en sparer i egne barnehager gir en ekstragevinst ved at tilskuddene til private eiere også reduseres. KONKURRANSE- UTSETTINGEN I OSLO Oslo kommune har nå vedtatt å konkurranseutsette driften av sjubarne- hager, de med høyest kostnad per barn. En konkurranseutsetting endrer ikke barnehagens status som kommunalt eid. Det en oppnår er at kostnaden per barn reduseres når envelger det billigste anbudet for driften. Billig drift henger sammenmed lav kvalitet, vedblant annet lav personalandel og høy andel ufaglærte. Når en valgte barnehagene med høyest utgiftsnivå, er det for å redusere kostnaden per barn i egne barnehager. I Oslo er 45 prosent av barnehagene kommunale og 55 prosent private. Inn- sparingen de oppnår i egne barnehager vil dermedmer enn fordobles ved lavere tilskudd til private barnehager. HVORFORERENHAVNET I ENSLIKSITUASJON? Når en får et stort privat innslag i en tjenestesektor, skapes en situasjon

hvormyndighetene blir avhengige av de private leverandørene. Det er vanskelig å forstå myndighetenes håndtering av barnehagesektoren på annen måte. Det var ved aktivt politiskpress at PBL fikk knesatt enprofittstimulerende ord- ning i 2005 (innføringen av et tilskudds- gulv på 85 prosent av kommunale kostna- der) og deretter fikk gjennomslag for en gradvis økning av dette profitt-tillegget (dekning ut over egne kostnader) helt opp til 100 prosent fra 2015 av. Det var manglende oppfølging fra kommunenes side fra 2003 av som brakte PBL i en slik posisjon. Barnehage- forliket åpnet for en sterk utbygging av sektoren fram mot full dekning, at alle somønsket barnehageplass skulle tilbys dette. Veksten skjedde primært i privat sektor. Dermed ble reformen avhengig av de private. I en slik situasjon blir det vanskelig for myndighetene å begrense fortjenestemulighetene. Det var en klar uttalt trussel fra barnehageeierne at uten en opptrapping av profitt-tillegget villemange trekke seg ut. Det ville skapt store problemer for regjeringen. Når privat sektor får en betydelig andel av tjenestetilbudet, vil det senere være vanskelig å reversere dette omen så måtte ønske. Da blir naturlig nok inter- essene til de private eierne en politisk kraft en blir nødt til å ta hensyn til. Barnehagetilskuddene er nå innlem- met i det kommunale inntektssystemet. Det var forutsatt i barnehageforliket av 2002, uten at en da utredet de praktiske implikasjonene det ville medføre. Når barnehagesektoren blir en avmange som må møte innstramminger i kommun­ eøkonomien, vil denne sektoren blir spe- sielt utsatt, av grunner omtalt ovenfor. Hadde en fortsatt systemet fra før 2011 hvor barnehagemidlene i all hovedsak komsomøremerkede statstilskudd, ville en ha unngått denne delen av problemet. Den situasjonen barnehagesektoren nå er kommet i, er det vanskelig å endre. Den beste måten å forbedre dagens situasjon på er antakelig å etableremer presise og håndterbare regler for å sikre at kvalitetskrav overholdes både i pri- vate og kommunale barnehager.

første steg nr 1 | 2014 | 41