Utdanning nr 07-2014

Friminutt

Tilbakeblikk

For 50 år siden Omdiktets verden, og norsklærerens. Lyrikklesingen i gym- naset har ofte måttet døye mye grovt skyts. Men like uforstyrrelig går de store, årvisse karavaner sin gang: Trymskvida, Mig selv, Digtets Aand, En Bro- der i Nød, På kirkegår- den, for å nevne noen omsuste etappenavn. Mest respektløse har dikterne selv vært. De har sjelden noe godt å si om vår ærverdige reisemåte. For 25 år siden Utlendinger i Norge er høyest utdannet Utlendinger i Norge har gjennomsnittlig høyere utdanning enn nordmenn. Hver fjerde utlending har fullført utdanning på høyskole- nivå, mens det samme bare gjelder hver sjette nordmann. Det er Sta- tistisk sentralbyrå som har kommet fram til disse tallene etter en undersøkelse. (Innlegg av Arne Krohn-Hansen) Den høgre skolen nr. 8/1964

Petit

Ekstrembarnehager

hoppe fra murvegg til murvegg eller rase nedover stupbratte ell med freestyleski, snowboard, snø- scooter eller vingedrakt. Det er slikt vi liker å se på YouTube, og må vi ikke ta konsekvensen av dette også som pedagoger? Tørre å gi barna utfordringer inni hodet? For det er der det sitter. Og der vi opp- trer som bakskolelærere med inngrodd gubbe- og kjerringbremsfakter etter vær-varsom-prinsippet burde vi heller sett oppover og framover.

Ole Foss skribent og lærer ARKIVFOTO: PRIVAT

Vi ser det nå! Og seertallene på YouTube lyver ikke; det er det ekstreme som teller. Nå tenker jeg ikke lenger på hva rever sier, for det var snø og pelsdotter som falt i or. Old stuff! Nei, dette handler om å se og bli sett i dagens media-nettbrett-android-skjermete tidsalder. Gjør vi barna våre en bjørnetjeneste ved å la være å «skjerme» dem digitalt? Ja, derfor video, snapc- hat, instakilogram og Norske Talenter i full offent- lighet fra første stund. Le og bli ledd av, gråt og bli grått for! Dette handler ikke så mye om skolen, for da er vi redd det allerede er for seint å frambringe ekstremutøvere, og det er heller ikke der de scorer mest i Pisatårn-undersøkelsene. Jovel, ekstrem- matteknuseren, ekstremoversetteren, ekstremle- seren og ekstremprakteleven kan vi tåle. Men om de skal tre inn i klasserommet ved å brase gjen- nom dørbladet eller stupe inn gjennom vinduet så glasset singler, da får det fram ekstremlæreren i oss slik at vi kan finne på å gå til grusomme uhyr- ligheter mot det stakkars barnet … som å snakke hardt til det. Måtte Gud og VG forby! Nei da, vi må ned i barnehagen, for her skal barna ha fri eksos og få dyrke fram sine ekstreme sider. Det er her de må starte om de skal beherske å

«Det er slikt vi liker å se på YouTube, og må vi ikke ta konsekvensen av dette også som pedagoger?»

Norge er et elland, og vi har enorme forekomster av ubrukt ell. Hvorfor ikke anlegge ekstrembar- nehager i Jotunheimen, i Trollveggen og på Preke- stolen? Det er slike steder barna må lære å se ned og ut over det storstilte landet. Og gjøre noe med det! Ekstrembarnehagebarn burde få kjøre snø- scooter sjøl, få fri flaksehøyde og klatresko i start- gave. Og tau, kano, påhengsmotorer, villmarkstelt, jaktkniv og primus. Vær så god, finn maten sjøl! Det sier seg da at det kan hende ville blitt litt frafall, men da ville vi vært sikret at kun de beste var gode nok. For vi gidder da ikke se på middelmådigheter, gjør vi? Hva skal det bli av en som klipper dyr, dypper lys, trykker potettrykk, leker med to små racerbiler av plast og graver ei renne i sandkassa? Og som sitter med fem andre rundt et bord og kakler og ler? Vanlige folk, er jeg redd.

Norsk Skoleblad nr. 39/1989

av Jorunn Hanto-Haugse

PERSONALROMMET

44 | UTDANNING nr. 7/4. april 2014