Bedre skole nr. 1-2015

Skolens hamskifte: Nedgraderinga av læreren

■ ■ av knut o . mygland

Det tok 40 år å oppklare misforståelsen om at vi kan ha en skole der læreren ikke har autoritet. Men en gjenopprettet autoritet hjelper lite innenfor et system som beveger seg mot kontroll og mistillit.

Den norske grunnskolen er en av vårt samfunns sentrale institusjoner, den gir, bokstavelig talt, samfunnets rekrutter mening til det de opplever rundt seg. Det er derfor også sentralt å diskutere hva som former denne institusjonen. Den del av debatten om norsk grunnskole som jeg vil ta opp, er knyttet til temaet autoritet i skolen. Mange minner og tanker fra 35 år som allmenn- lærer i den norske grunnskolen dukker fram. Grav der du står, sa noen progressive norske historikere på 1970-tallet. Dette prinsippet bruker jeg: En bank av materiale i form av undervisningsopplegg, tegninger og dagbøker fra begynnelsen i Finnmark i 1974 til avslutningen på Finsland skole i august 2014 er råmaterialet for denne skoleartikkelen. Autoriteten overtas av eleven Autoritet har vært en grunnleggende forutsetning for å være en god lærer, helt fra Bjørnsons Bård skolemester fram til læreren i dag. Men synet på lærerens autoritet har variert siden jeg i 1958 be- gynte på skolen og fram til i dag. Folkeskolelærerne mine hadde autoritet, eller sagt på dagens skolespråk hadde de en god

klasseledelse. De hadde autoritet i kraft at de var lærere. Med autoritet mener jeg her legitim makt. Jeg likte skolen og ønsket å bli lærer med egne folkeskolelærere som forbilder. Den toårige lærerutdannelsen var dessuten en kort yrkesut- dannelse med gode jobbmuligheter rundt i hele landet. Men i 1972 møtte jeg en lærerskole i endring. Den var preget av reformer og nye ideer. Ideer og krefter som ville endre hele det norske skolever- ket. I ettertid forstår jeg at lærerskolen min var en slags slagmark. Slaget stod om framtidens skole og hadde flere fronter. Sosialdemokratiet førte en kamp for å lage en enhetsskole der målet var at alle elever, uansett kjønn, anlegg og interesser, skulle gå 9 år i samme klasse. De hadde stor tro på statlig ledelse, på samfunnsvitenskapelig/-pedagogisk forskning og ekspertise. Motstanderne var reform- skeptiske borgerlige politikerne som ville beholde det beste fra den gamle skolen. På en annen front kjempet en aggressiv gruppe unge lektorer og stu- denter med progressive ideer fra studentopprøret i Paris i 1968. Her stod sosialdemokratiet og de borgerlige sammen mot denne unge gruppen. De

60

Bedre Skole nr. 1 ■

2015