Bedre skole nr. 1-2015

Veiledning Fra «Ja, men» til «Ja vel» ■ ■ av annette haugsgjerd , høgskolelektor i pedagogikk

Å være veileder er blitt definert som «å hjelpe eller lede en annen til å for- stå eller finne en utvei/løsning». Det er godt å la seg lede. En kan dagdrøm- me på veien uten å måtte stå til rette overfor seg selv om en ender opp på feil sted. I boka Sjelsord snakker Helge Torvund om «Ja, men»-spillet som et mulig evighetsspill. Når jeg spiller som veileder, kommer jeg hele tiden med nye forslag til løsning. Er jeg veisøker, avviser jeg alle forslag som ubrukelige. Mange er utholdende i dette spillet. Som Monopol kan det trekke ut i det uendelige uten at vi har kommet nærmere en avgjørelse. «Ja, men»-spillet er lett å like. Det kan vi holde på med i måneder og år uten å bevege oss av flekken, og for den som blir veiledet, og som kanskje allerede er trøtt, er det godt å slippe å bevege seg. Derfor blir veileders ansvar tydelig: å stoppe spillet slik at man sammen kan komme seg ut i terrenget. Det kan være ubehagelig

å være den som stopper og setter grenser, men her handler det mer om å bekrefte en realitet: Ingen andre enn jeg kan være fullt ut ansvarlig for meg. Den flyktige trøsten i et «ja, men»- spill gir ingen støtte til oss i denne ensomheten. Det kan vi kun få gjen- nom en støtte og aksept for at å velge er vårt eget ansvar. Da kan vi kanskje orke å traske videre og lete etter nye lysninger i skogen. Med andre ord, grenser satt med ærlighet, i aksept og uten å dekke til virkeligheten, er ofte det vi trenger, selv om vi ikke alltid vil vedkjenne oss det. Meg, deg og dette ansvaret er kom- pliserte ting. Kompliserte ting kan være slitsomt. Derfor var det en let- telse å oppdage at det finnes en enkel oppskrift som jeg kan ha med meg på veilederkrakken: «Ja vel» . Disse forløsende ord fant jeg hos tidligere nevnte Torvund, som mener at disse to små ord sier det som trengs: «Jeg har lyttet til deg», «Jeg har forstått»

og «Det er ingenting jeg kan gjøre med det». Nei vel, men energi og mot til å gå videre har jeg kanskje fått om det er jeg som har søkt veiledning. Dette er empatiens kraft i praksis. Jeg har en kollega som iblant sier: «Jeg kan ikke vite det jeg ikke vet». Selvsagt. Så er det sånn at vi noen ganger kan velge hva vi har lyst til å vite eller forstå. Vi kan velge bort det som ikke passer oss, som i «ja, men»-spillet. En god veileder verd- setter ærlighet og sannhet og utfor- drer med et «ja vel!». En som opp- riktig og modig søker veiledning, er åpen for å ta denne utfordringen. En veileder kan godt være lat, så lenge hun er modig, sannferdig og tro mot virkeligheten. I motsatt fall er hun rådgiver, og det er jo noe annet.

64

Bedre Skole nr. 1 ■

2015