Bedre skole nr. 1-2015

TIL ETTERTANKE

I 1882 formulerte Johan Sverdrup tanken om en «folkeskole» eller «fellesskole for hele folket». I et demokratisk samfunn måtte barn fra ulike stender og klasser bli kjent med hverandre og få del i de samme læreprosessene. Den nye enhetssko- len skulle være en demokratisk skole basert på demokratiske verdier. I venstreavisen «Vestlandsposten» ble det med stor tyngde hevdet at pri- vate betalingsskoler ville reprodusere skillene mellom ulike samfunnsklas- ser: «det hindrer den dannende og forædlende Indflydelse, som ligger i at hele et frit Folks Ungdom mødes omkring Skolebordet» (Dale, Gilje og Lillejord 2011, s. 59 ff.). Selv om den store skolereformen i 1889 ble et problematisk kompromiss, så var det likevel snakk om et «skjellsettende lovverk» (Dokka 1988). Likevel kan det hevdes at den store norske fortellingen om en inklude- rende skole som begynte i 1880-årene, alltid har vært historien om en ufull- endt prosess. I flere hundreår var for eksempel gutter prioritert foran jenter, og helt fram til 1959, da det kom en felles lov om folkeskole for by og land, fikk ikke barn på landet samme utdan- ningstilbud som barn i byene. Med nedleggingen av spesialskolene rundt 1990 startet den neste store inklu- sjonsprosessen. HVPU-reformen ga kommunene ansvar for alle tjenester – også skoletilbud – for mennesker med psykisk utviklingshemning. Å sikre alle barn og unge et skoletilbud har vært den store utdanningspoli- tiske saken helt tilbake til 1880-årene. Fremtidens skolepolitikk vil bli preget av spørsmål om kvaliteten på skoletil- budet. Hvordan skal man sikre at alle barn , uavhengig av sosial, kulturell og

språklig bakgrunn, seksuell legning, etnisitet og bosted får et like godt og relevant utdanningstilbud? Inkluderende skole – en utfordring for alle Globalt er fortsatt adgang til utdan- ning svært ulik, mellom land og mel- lom grupper i samme land. Gjennom menneskerettighetene har imidlertid de fleste nasjoner sluttet seg til et fel- les mål om en meningsfull utdanning til alle barn og unge. Utdanning har alltid vært et nasjonalt anliggende, men oppfattes i økende grad også som et globalt ansvar. Norge har kommet langt i arbeidet med å gi alle elever et tilbud om ut- danning og utforme en inkluderende skole, og alle norske barn skal være sikret et skoletilbud basert på prinsip- pet om tilpasset opplæring. Men selv vi, som burde ha alle forutsetninger, ser ikke helt ut til å makte det å til- passe utdanningen til alle elever og elevgrupper (Bjørnsrud og Lie 2008). Inkluderende utdanning må vi forstå som en politisk visjon, del av en demokratiseringsprosess og et spørsmål om pedagogisk tilretteleg- ging. Samfunnsutviklingen skaper stadig nye utfordringer som skolen både må forstå og forholde seg til. For eksempel skaper globaliseringen behov for interkulturell forståelse, respektfull samhandling, kreativitet og innovasjon (Florida 2002). Mange elever identifiserer seg med slike utvi- klingstrekk og forventer at skolen, føl- ger dem opp. Når det ikke skjer, kan de føle at det som foregår på skolen, ikke er relevant for dem. Forskjellen i utfordringer mellom de ulike landenes skolesystemer kan være enorme. Men for den enkelte elev er ikke nødvendigvis opplevelsen

så ulik. Det vil alltid være barn som får utfordringer tilpasset sitt nivå og opplever mestring og utvikling. Det vil også alltid være barn som føler seg ekskludert og ikke får sjansen til å vise hva de kan klare. Om det skyldes at de ikke får gå på skole i et fattig land, eller om de ikke klarer å nyttiggjøre seg skoletilbudet i et rikt land, kan den subjektive opplevelsen av å være utenfor være ganske lik. Samfunns- messig er det uansett en utillatelig sløsing med talenter og muligheter. Derfor er det – med jevne mellom- rom – nødvendig å stille spørsmålet om vår skole er inkluderende nok ?

NOTER 1 Store norske leksikon

litteratur Dale, E.L., Gilje, N. og Lillejord, S. (2011). Gjennomføring av utdannings- reformer i kunnskapssamfunnet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk Dokka, H.-J. (1988): En skole gjennom 250 år: Den norske allmueskole – fol- keskole – grunnskole 1739–1989 . Oslo: NKS-forlaget. Jensen, E. og Lillejord, S. (2010): Hvorfor tilpasset opplæring er så van- skelig. Bedre skole 2/2010 Bjørnsrud, H. og Nielsen, S. (red.) (2008). Tilpasset opplæring – inten- sjoner og skoleutvikling . Oslo: Gyldendal Akademisk Florida, R.L. (2002). The rise of the creative class: and how it’s transforming work, leisure, community and everyday life . Basic books. Meld. St. 25 (2013-14). Utdanning for utvikling. Det kongelige utenriksde- partement.

86

Bedre Skole nr. 1 ■

2015