Bedre skole nr. 1-2015

gjengitt i Bedre Skole nr. 4/2014, der han påpeker ar validiteten i PISA er nær lik null. Sjøberg er en frittalende motstander av OECDs utdanningspolitikk, en av få forskere i Norge som har gått offentlig ut. Mange andre har sett det samme og har diskutert i artikler og akademiske fora sammen med sine medforskere, uten å nå den offentlige debatten. Skolen styres etter en markedstenkning der testbaserte rangeringer av skoler og lærere truer det jevne arbeidet i den offentlige enhets- skolen. Det ironiske er at Finland, som ikke har innført masterideene, har gjort det best på PISA-rangeringene. De har ikke laget reform på reform i sin skole, men i stedet satset på en sterk og godt kvalifisert lærerstand som selv driver skoleutviklingen videre. De bryr seg lite om hva OECD sier om hva som gir god skoleutvikling. Klasseledelse Som en følge av PISA-sjokket har klasse- ledelse kommet i fokus de to siste årene, en trend i masteridéenes ånd, initiert av Utdanningsdirektoratet, der professor Thomas Nordahl har hatt en sentral posisjon. I kapittel 13 i boka studerer før- stelektor Rotvold, dosentene Rørnes og Stjernstrøm hvordan økt oppmerksomhet rundt god klasseledelse blir håndtert av to barneskoler i en nordnorsk bykom- mune. Til tross for kurs på Høgskolen i Lillehammer, Utdanningsdirektoratets ressursbank og forskernes veilederopp- drag, finner de at rundt førti lærere heller tar utgangspunkt i forbedringspotensialet i egen undervisning der de fokuserer på variasjon i egen undervisningsøkt. Det er ikke tydelige spor etter begrepet «klasseledelse», eller underbegrepene «støttende relasjoner», «læringskultur», «struktur og regler», samt «motivasjon og forventninger» i lærernes praksis. Men forskerne som professor Røvik siterer, mener at sannsynligvis er klasseledelse så tett innvevd i lærernes praksis, at

teorien blir for komplekst og for svevende sammenlignet med hverdagen i klassen. Spørsmålet jeg stiller, er om lærerne selv har fått være med i prosessen med å utvikle en ny og forbedret klassele- delse. De sitter tross alt på den daglige kunnskapen. Når de får tredd denne nye ideen ned over hodet, opplever de at det er dette som skal til for å gjøre arbeidet deres bedre? Undersøkelser viser at «det gode møtet» med elevene gir inspirasjon og styrke til å fortsette i lærergjerningen. Det er elevene som skal lære, det er dem skolen er til for. Det er her de viktigste premissleverandører for endring, politik- ere og byråkrater, i velment reformiver, går seg vill i globaliserings- og inter- nasjonaliseringspåvirkningens fine for- muleringer. Redaktøren av boka stiller heller ikke spørsmål ved om disse refor- mene som springer ut av disse master- idéene, er nødvendige, men konkluderer med at de uansett ikke når inn til det pedagogiske kjernepersonellet som de var ment for. Han etterlyser noen som kan oversette idéene og gjøre dem mer praksisnære, såkalte translatører. Det er tegn på at lærerne selv er blitt for lite involvert i oversettelsesprosessene. Da oppstår heller ikke de gode synergieffekt- ene og det gode kunnskapsgrunnlaget som kunne løse utfordringer knyttet til reformer i skolen. Flere mener nå at politikernes inn- blanding i skolen er årsaken til lærernes manglende status. Aftenpostens økono- miutgave, sist oppdatert 26. januar 2015, har «Yrket som falt fra statustoppen» som overskrift. En beregning fra Statis- tisk sentralbyrå (SSB) viser at Norge vil mangle 38 000 lærere i 2025 dersom søknaden til yrket fortsetter som nå. Det er alvorlig. Artikkelen har flere inn- spill om årsaker og hva som må gjøres, men hovedpoenget er at lærerne trenger spillerom. Tillit til å forme undervisningen og arbeidsdagen på egen måte, er en av

nøklene. Vi har en jobb som krever at vi er engasjert, og det må myndighetene stole på, sier lærer Backe i artikkelen. Jeg mener ikke vi skal tilbake til situasjonen på 70-tallet for å gjenskape tilliten til læreren. Mye har vi lært siden da. At lærerne samarbeider mer og deler sin kunnskap med hverandre og utvikler sin praksis, er positivt og kommer både det voksne kollegafellesskapet og elev- ene til gode. At lederne legger til rette for ny læring og inspirerer til innsats, er verdifullt. Men respekten for den kunn- skapen læreren hadde, den tilliten vi ble vist og den gleden vi følte ved at elevene forsto og lærte, burde hentes frem som en masteridé som alltid fremmer bedre kultur for læring – og i den nye planens ånd, en tidsuavhengig kompetanse. Jeg kaller det arbeidsglede. NOTER 1 OECD: The Organisation for Development and Economic Co-operation består av 34 medlemsland fra hele verden, i tillegg har flere nye økonomier partneravtaler med organisasjonen. 2 PISA: Programme for International Student As- sessment, gjennomføres i 64 land i verden hvert tredje år. 3

91

Bedre Skole nr. 1 ■

2015