HistoriskeMeddelelserOmKøbenhavn_1984 h5

Anmeldelser

lauget? Men slike krav må igjen forståes i sammenheng med laugenes funksjon som et in­ strument for håndverkerne/mestrene til å bevare kontrollen over næringene og dermed beherskelsen av et lite og ytterst instabilt marked (Huberman 19 7 5 , s. 6 2 f). V ar svennevandringene med andre ord en konsekvens av det profesjonelle byhåndver- kets innpass i en overveiende feudal samfunnsøkonomi hvis markedsmekanismer var svagt utviklet og i beste fail lå i periferien av en dominerende agrar selvforsyningsøko­ nomi? Mange av de overordentlig interessante forhold og omstendigheter som er beskre­ vet i boken kommer således til å henge i løse luften fordi det savnes argumenter for at det som skjer ikke bare er tilfeldige hendelser i en tilfeldig økonomisk/politisk utvikling, men kan ledes tilbake til visse fundamentale drivkrefter i periodens historiske utvikling. Man står igjen med en uklar oppfatning av hvordan det som skjer i det hele tatt henger sam­ men. Formodentlig som en direkte konsekvens av mangelen på generelle forklaringsprinsipp er at karakteristikken av håndverket som et sosialt og økonomisk fenomen biir vurdert svært forskjellig på ulike steder i boken, og i ulike sammenheng: I begynnelsen av kapitel IV (s. 1 7 9 ) heter det f. eks. at »Med det lave indtægtsniveau og det eksisterende privilegie­ system havde håndværkeren og håndværket . . . ikke nogen høj placering politisk og øko­ nomisk i samfundet«. Denne karakteristikken gjentaes andre steder også (f. eks. s. 185 ). I kapitel VII (i øvrigt skrevet af Inger Diibeck) innledes det med følgende beskrivelse av håndverket: »Håndværket som en betydende økonomisk, social og kulturel faktor i sam­ fundet havde i høj grad statens bevågenhed« (s. 187 ). Det er innlysende at håndverket på en og samme tid ikke både kan innta en beskjeden og betydelig økonomisk og politisk stil­ ling. Uten at vi her skal ta stilling til hvilken karakteristikk som er den riktige, er det verdt å legge merke til at utsagnene kommer som et resultat av Ole Degns »kulturhistoriske« behandling av håndverket, henholdsvis som innledning til Inger Diibecks rent juridiske behandling av samme: Med utgangspunkt i ulike sider av håndverkets virkelighet har de kommet frem til en kvalitativ karakteristikk av håndverksproduksjonens økonomiske, po­ litiske og kulturelle betydning som direkte motsier hverandre. Foruten at det stiller lese- ren i en noe konfus situasjon (hva skal vi tro?), hadde man kunnet unngå den slags selv- motsigende utsagn ved å koordinere utgangspunktene for analysen og betrakte utviklin- gen under hensyntagen til generelt overgripende faktorer. De bemerkninger som jeg inntil nå har ført i marken kan muligvis fortone seg som en snakk om pavens skjegg. For det er fortsatt slik at det aktuelle verket først og fremst har som målsetting å beskrive håndverkets »kulturhistorie«. I min anmeldelse av bind 1 (HMK 1 9 8 3 , ss. 182 ff) innledet jeg med noen allmene betraktninger omkring kulturhisto- riebegrepet, og mer spesielt om det aktuelle verks manglende presiseringer av hva det å skulle skrive håndverkets kulturhistorie egentlig skulle innebære. Jeg etterlyste der noen generelle retningslinjer for hva de fire bindene skulle inneholde, og hva man kunne ute- late. Jeg pekte også på muligheten av at det uspesifiserte utgangspunktet for verket kunne føre til at hvert enkelt bind ville kunne bære præg av de enkelte forfatteres spesielle kunn- skaper og interesser. Med utgivelsen av bind 2 må man fastslå at denne hovedkritikk des- verre ikke er gjort til skamme: For det første er det lite i bind 2 som kan sies å være rent »kulturhistoriske« emner, i hvert fail om man med »kulturhistorie« skal forstå den del av historien som befatter seg med, sjablonartet uttrykt, det hverdagslige og materielle, de 187