Bedre skole nr. 3-2014

På tide å styrke engelskfaget

■ ■ av anna birketveit og kåre nitter rugesæter

Engelskfaget har aldri vært en obligatorisk del av lærerutdanningen i Norge. Konsekvensen er at mange lærere, spesielt på barnetrinnet, blir satt til å undervise i engelsk uten formell kompetanse i faget. I en tid hvor engelsk blir stadig viktigere som nøkkel til internasjonal kommunikasjon, er det på tide med et løft for engelskfaget, både i lærerutdanningen og skolen.

En av de mest markante endringene i det norske samfunnet de siste 20–30 årene er bruken av en- gelsk språk i dagliglivet. I dag opplever man ikke sjelden at kelneren kommuniserer med gjesten på engelsk. At håndverkeren som kommer hjem til deg er utenlandsk, er vel snarere regelen enn unntaket. I arbeidslivet forventes det at ingeniøren skal kunne forfatte rapporter eller følge opp avtaler på engelsk hvis nødvendig. Flere og flere bedrifter benytter engelsk også som internspråk i sin virk- somhet. Helsepersonell skal kunne kommunisere med pasienter på engelsk hvis behov, og det skjer oftere enn før da én av ti innbyggere i landet er inn- vandrer. I akademia oppfordres man til å publisere på engelsk i internasjonale tidsskrift. I tillegg befat- ter både barn og voksne seg i stor grad med engelsk på fritiden gjennom digitale medier, musikk og film. Vi reiser mer og lenger enn før, og Internett er blitt vårt nye reisebyrå. Mange leser og følger med på nyheter og sport like gjerne på engelsk som på norsk. Listen er lang, engelsk i dagliglivet for både barn og voksne er kommet for å bli. Engelsk har blitt et verktøy som de aller fleste av oss trenger å kunne bruke effektivt og med sikkerhet både i jobb og i fritiden. Selv om ikke engelsk formelt sett er et andrespråk i det norske samfunnet, innehar det en helt annen posisjon enn andre fremmedspråk, og må helt klart kunne karakteriseres som et lingua franca i vår kommunikasjon med omverdenen. Sommangeårige lærerutdannere er det interes- sant for oss å reflektere over engelskfaget i skolen. Har faget gjennomgått like store forandringer som det engelske språks rolle i samfunnet for øvrig? I hvilken grad reflekteres det at samfunnet trenger

kompetente språkbrukere som både kan beher- ske «small talk» og kommunisere effektivt på sitt fagfelt? Utvikler man språkbrukere som er mot- takerorienterte og med et stort nok vokabular til å uttrykke seg presist? I hvilken grad lærer elevene å lese og søke målrettet informasjon på engelsk? Vi har fulgt studenter i praksis gjennom mer enn to tiår, og har vært engasjert i ulike forsknings- og utviklingsprosjekter knyttet til engelskfaget i grunnskolen, noe som har gitt oss et interessant innblikk i hvilken klasseromspraksis som er tone- angivende. På tross av tilgjengelig kunnskap om hvordan man best lærer språk, og nye læreplaner, ser vi fremdeles at undervisningsmetodene i over- raskende stor grad er de samme som før. Glose- prøvene og læreboktekstene dominerer stadig i mange engelskklasserom, og elevene får i liten grad anledning til å oppøve sin aktive språkkompetanse. Hvordan man lærer språk Nation (2001,2008), sitert i Hestetræet (2012: 178), hevder at språk læres på fire forskjellige måter som alle må ha sin plass i undervisningen. Han skiller mellom meningsfokusert input ( comprehensible meaning-focused input , dvs. hvor eleven lytter eller leser for å finne informasjon), språkfokusert læring ( language-focused learning , dvs. fokus på spesielle ord og uttrykk som skal læres), meningsfokusert output ( meaning-focused output , dvs. fokus på å snakke eller å skrive) og utvikling av flyt ( fluency development , dvs. fokus på språkbruk av kjent vokabular og konteksten ordene blir brukt i). Vo- kabular kan også grupperes som høyfrekvent eller lavfrekvent alt etter hvor ofte ordene forekommer.

60

Bedre Skole nr. 3 ■

2014

Made with