Bedre skole nr. 3-2014
globale felles kompromissverdier, altså internasjonale menneskerettigheter. Jeg tror det er viktig å møte barn og foreldre med ulike verdier og kulturer med visse normative rammer. Disse rammene kan ikke bare bygge på «kristen og huma- nistisk arv og tradisjon» 6 , men bør være tuftet på internasjonale menneskerettig- heter, som da kan defineres som globale framforhandlede kompromissverdier. Tredje del, som handler om ulike te- maer i krysskulturelle barns liv, bygger på forfatterens kvalitative studier og egener- faringer med krysskulturelle barn. Denne delen av boken er delt inn i fem kapitler som hver for seg tar opp de ovenfor nevn- te temaer. Denne delen av boken virker litt rotete og mangler en klar problemstilling. Det er mange avsnitt som begynner med setninger som «mange barn opplever at», eller bare setninger som at «barn som er slik og slik, beskriver ofte…». Jeg får ser- vert en del biter her og der om hvordan noen barn opplever enkelte situasjoner og hva de tenker. Det underbygges med sitater underveis. Det mangler derimot en kritisk metodisk gjennomgang av validite- ten og reliabiliteten til virkeligheten som presenteres. Dessuten er det vanskelig å si hvor utbredt eller vanlig de virkelig- hetsbildene som presenteres er, når de ikke bygger på noen kvantitative data. Når det er sagt, får man et fint bilde inn i ulike krysskulturelle barns verden og får en smakebit på hvordan ulike problemer knyttet til tilhørighet, identitet og press fra ulike hold kan føles. Hvordan møte disse barna Siste del av boken handler om løsninger, om metoder for å møte barna og hjelpe dem og støtte dem i deres identitetspro- sess. Det er flere morsomme, fornuftige og logiske løsningsforslag som presente- res. De bygger på forfatterens kvalitative studier, hennes egne erfaringer samt erfa- ringer fra programmet FLEXid. Det man- gler imidlertid en vitenskapelig metodisk
tilnærming til stoffet, og jeg skulle ønske modellene som presenteres i større grad ble diskutert og problematisert: Hva har fungert og ikke fungert? Men la gå: Mange av forslagene virker fornuftige og bør i det minste prøves ut. Slik jeg forstår forfatteren, har forslagene fungert mer eller mindre bra for henne og FLEXid. Jeg vil likevel krangle litt på en ting som forfatteren tar opp til slutt. Forfat- teren mener at vi bør jobbe for «mindre rigide rammer for norskhet, og flere nor- ske verdensborgere.» Videre spør hun: «Kan migrasjonsspørsmål bedre takles dersom begrepet ‘inkludering’ erstatter ‘integrering’ i debatten?» 7 Nei, er mitt korte svar. Ordet inkludering er ikke bedre enn integrering . Hvorfor skal det være slik at man må være norsk for å være like- verdig? Boken mangler en diskusjon om begrepet norsk og nordmann . Det skilles ikke mellom begrepene demos og etnos, mellom statsborgere og folk . Det må være lov å være en integrert likeverdig borger av Norge uten å definere seg som norsk og måtte inkluderes i norsk kultur, spesielt hvis du er samisk. Mer enn 100 års for- norskningspolitikk av samer og kvener er ikke noe jeg tror Salole vil tilbake til. 8 Ordet integrering bør ikke erstattes med inkludering, men med likeverd . Det er tross alt et viktig mål for hele boken å skape økt forståelse for krysskulturelle barn, men det er slik Salole selv sier: «Ord og retorikk har makt.» 9 Alt i alt er boken svært leseverdig, og jeg anbefaler den på det varmeste. Den gir innsikt i krysskulturelle barns virkelighet, maner til refleksjon over vår egen rolle og våre fastlåste forestillinger. Jeg har lært svært mye om hvordan ulike mennesker tenker, kommuniserer, forstår og føler i møte med forskjellighet. I tillegg klarer boken å ta meg inn i barnas verden, de som er midt imellom. Jeg var selv et barn midt imellom, men gjennom denne boken har jeg lært å kjenne virkelighe- ten til så mange flere. Det har vært en
dannelsesreise, og jeg takker Lill Salole så mye for det.
NOTER 1 Tally, Stephen : Raising the Obama Generatio n, publisert i Mens Health Dads:
Skoleutvikling
Marit Aas Ledelse av skoleutvikling
Universitetsforlaget 167 sider
av marit rundberg tidligere skoleleder , lektor og rådgiver
Norske politikere har satt utdan- ning som hoved- satsingsområde. I PISA, PIRLS og TIMMS, OECDs 1 komparative un- dersøkelser, er norsk skole rangert
midt på skalaen. Dette er ikke godt nok, mener flere utdanningsforskere og po- litikere. Norsk skole er middelmådig og trenger store forbedringer. Denne boka, skrevet av Marit Aas, forsøker å komme skoleledere i møte ved å lære dem en me- tode for skoleutvikling som kan hjelpe til med å forbedre samarbeidsmetodene på arbeidsplassen og slik gjøre skolen bedre. Aas er førsteamanuensis og leder for den nasjonale rektorutdanningen ved Insti- tutt for lærerutdanning og skoleforskning
95
Bedre Skole nr. 3 ■
2014
Made with FlippingBook