Yrke nr. 3-2014

YRKE SEPTEMBER 2014 • 29

Laftede hytter lages på bestilling. Torvtak settes på når den er framme

Møbelsnekkere: Fra venstre lærer Even Nævdal Hansen, Lærling Joe Hood, Lærling Bjørn Egil Tolås og Njål Andreassen som nå har tatt svennebrevet som eneste i Norge i år

Bjørn Egil Tolås er møbelsnekkerlærling og holder på å lage et skap til en kunde som skal utsmykke det selv på sommerens treskjærerkurs. - Jeg har jobba med tre hele livet. Jeg er vokst opp på en gård med eget sagbruk og to av besteforeldrene mine drev med treskjæring. Jeg er helt sikker på at jeg vil bli møbelsnekker, men vet ikke ennå hva slags bedrift jeg skal søke meg til. Liker meg godt her på Hjerleid. Joe Hood har kommet den lange veien fra Australia for å finne lykken på Dovre. Han traff en jente fra Vågå mens han jobbet som cowboy i Australia. Oppvek­ sten var i Brisbane. Nå har han en tre år gammel sønn og vil skaffe seg en formell kompetanse. Han gikk først ett år på treskjærer, men vil bli møbelsnekker. - Jeg skal restaurere dette vinduet, ta vekk all gammel kitt, ta ut glassene (forsiktig), rense opp, skrape, male og sette tilbake glassene. Man må være forsiktig så ikke noe av det gamle går i stykker, og egent­ lig tror jeg ikke det hadde vært nødven­ dig å gjøre så mye mer enn å male dette vinduet, men kunden bestemmer! Njål Andreassen skal ta fagbrev både som treskjærer og møbelsnekker. - Jeg har alltid likt å jobbe med tre og tenkte lenge på å bli snekker sammen med faren min. I 10. klasse var jeg utplas­ sert i et møbelsnekkerverksted og etter det begynte jeg å lage mine egne møbler. - Så begynte jeg likevel på byggfag, men hadde en lærer som lot meg jobbe med mø­ belsnekkeroppgaver. Så ble jeg utplassert her på Hjerleid og siden har jeg vært her... Treskjærer og lærer Elevene på «Vg2 Design og trearbeid med vekt på treskjæring» er i gang med eksamen og vi får begrenset adgang til å prate med dem. Men lærer Anneli Engeland har god tid, for under denne

eksamenen er det ikke noen særlig grunn til å frykte juks! - Siden dette er en privat skole, står vi fritt til å ta inn voksne elever, men de fleste elevene kommer fra Vg1 Design og Håndverk ved andre videregående skoler, forteller Anneli Engeland.

Dermed tok jeg yrkesfaglærerutdanning på Høyskolen i Akershus. Jeg traff rektor her på skolen ved en tilfeldighet, hun sa at de trengte en lærer i ½ år og nå har jeg vært her 4 og et halvt! Jeg trives veldig godt som lærer og liker å formidle mine egne kunnskaper til de unge. Her er veldig lite frafall. Elevene her er svært interesserte i faget, mye flott ungdom. Likevel er det selvsagt her også stor forskjell på talentet. Noen har fått med seg masse ferdigheter hjemmefra, har fått lov til å bruke kniven i mange sammenhenger i hverdagen. Men det er jo også sånn at de som har mest lyst og talent også ofte skaffer seg muligheter til å spikke litt. Det er synd at opplæringen i formings­ fagene er så dårlig i grunnskolen. De estetiske fagene får dårligere og dårligere vilkår, stadig trangere rammer. Men heldigvis synes jeg man kan ane en ny trend nå med vekt på gjenbruk og miljø. Det er oppmuntrende og kan peke i riktig retning. Ungdommene som kommer hit er ofte nøysomme i hverdagen, og det kan være viktig, for i produksjonssam­ menheng er det viktig at man lærer seg å få mest mulig ut av råmaterialene. Men mange lærer ikke det i grunnskolen. Skal de klippe et hjerte av en stoffbit, klipper de det midt på. Det de lærer her er etter den tradisjonelle læreplanen til treskjærer, og svenneprøven krever at de behersker en del tradisjonelle stilarter: Dragestil, acantus osv. Men vi forsøker også å la dem utvikle sitt eget formspråk. Kanskje vi en dag får se en elev som har skapt noe helt nytt! Ute i treskjærerverkstedet jobber elevene med eksamensoppgaven. Og det er lett, selv for et utrent øye, å se at noen får det til lettere enn andre. Jon Anders Fleinsdal forteller at han riktignok tok 3 år med real­ fag på vgs, men hjertet var i treskjæringen,

Kontoransvarlig Birger Lien har selv gått på skolen for mange år siden

- Jeg er selv treskjærer med utdanningen min fra Norsk Håndverksskule på Voss. Jeg hadde egen bedrift i 18 år i Granvin i Hardanger. Jeg hadde noen større bestill­ ingsoppdrag, ellers ble det mest små­ arbeider til direkte salg. Men det ble mye og hard jobbing for å kunne leve av det.