Første Steg nr. 2 -2016

FAG OG FORSKNING

SERIE BARNEHAGENS VEI MOT UTDANNINGSSYSTEMET Del 2: Veien fremmot barnehageloven

Veien frem mot barnehageloven I 1975 ble barnehageloven vedtatt, men ikke uten dramatikk. Etter tilspissede politiske diskusjoner ble det klart at barnehagen skulle reguleres med avstand til skolen.

den sosialpedagogiske tradisjonen, og mente at førskolen både skulle være et pedagogisk tilbud, et sosialpolitisk virkemiddel og et sosialt hjelpetiltak. Førskolen ble med andre ord tillagt en slags kindereggfunksjon. For å fungere slik måtte standarden på tilbudet være god, og alle barnmåtte prinsipielt sikres plass. Siden dekningsgraden på denne tiden var om lag tre prosent, ble det påpekt at en inntil videre burde priori- tere opptak for barna med størst behov. Disse barna ble av utvalget kategorisert i fire grupper. Barnmed funksjonshem- ninger, barn fra utkantstrøk, minoritets- barn og barn fra vanskeligstilte hjem. Førskolens muligheter for å utjevne sosiale forskjeller, og dermed virke forebyggende, ble særlig fremhevet for den siste gruppen barn. Førskolens relasjon til skolen ble også berørt. Det ble foreslått et sam- menhengende pedagogisk program, utennoe skarpt skille ved sjuårsalderen, og førskolens metodiske prinsipper og arbeidsmåter burde utprøves i skolens første klasse.

sess ga seg også uttrykk ved at Daginsti- tusjonsutvalget anså det som formåls- tjenlig at førskolen og skolen skulle innordnes under et felles departement. FORMÅLSLØSEFØRSKOLER? Daginstitusjonsutvalgets forslag til egen førskolelov var ensidig knyttet til behovet for utbygging av sektoren. For- slaget til lovens § 1. Formål var derfor: «Formåletmed denne lov er å stimulere til en tidsmessig utbygging av førskoler, fritidsheimer og andre tiltak for barn». Et formål for den pedagogiske virksom- hetenblemed andre ord ikke berørt.Men et mindretall på to utvalgsmedlemmer ønsket det annerledes. Disse ville ha en formålsparagraf som tydeliggjorde før- skolens verdiforankring og sammenheng med grunnskolen. Ønsket var et formål i harmonimed skolens, der verdimessig forankring i kristne grunnprinsipper var fremtredende. ENBARNEHAGEMEDAVSTAND TIL SKOLEN I januar 1975 la FAD fremsin lovpropo- sisjon. I denne var det store endringer fra forslaget Daginstitusjonsutvalget la fremi 1972. Først og fremst gikk departe- mentetmot betegnelsen førskoler, fordi dette rettet oppmerksomheten for mye mot skolen. I stedet skulle institusjonene kalles barnehager. Samtidig ønsket FAD, som mindretallet i Daginstitusjonsut- valget, at barnehagen skulle ha en egen

JONKAUREL stipendiat Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo jon.kaurel@iped.uio.no

Ti år etter Stortingets første daginstitu- sjonsdebatt i 1962, la Daginstitusjonsut- valget frem sin NOU 1972:39 Førskoler . Utvalget ble nedsatt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), og brukte tre år på utredningen. Mandatet var å vurdere om datidens retningslinjer for bygging og drift var tilfredsstillende fra både et sosialt og et pedagogisk synspunkt. Behovet for plas- ser, finansieringssystemog utdanning av førskolelærere skulle også diskuteres. I tillegg skulle utvalget vurdere en even- tuell samordning med skoleverket, og ikke minst legge frem et forslag til egen lov for daginstitusjonene. FØRSKOLENSOMKINDEREGG Flertallet i Daginstitusjonsutvalget gikk inn for å gi alle daginstitusjoner for barn én felles betegnelse, uavhengig av åpningstider og barnas alder. Både småbarnstuer, daghjem og barnehager ble foreslått kalt førskoler. Her finner vi utgangspunktet for et særpreg ved den norske barnehagemodellen, som internasjonalt høster stor anerkjennelse under betegnelsen «the unitary system». Daginstitusjonsutvalget fremholdt

Ønsket omen slik samordningspro-

Slik så den første barnehageloven fra 1975 ut. Foto: DMMH

40 | første steg nr 2 | 2016