Utdanning nr 07-2014

Kronikk

nasjonalt plan. Er dette rasjonelt? Betyr ikke dette mindre overføringer i neste omgang? Er det ikke nettopp statlige rammer eller øremerkete midler som sikrer tilstrekkelige ressurser? Og kan det vir- kelig være riktig at det ikke er rom for standardhe- vinger i verdens rikeste land? I stedet for å tematisere overføringssystemene, velger man altså å advare mot å ha ambisjoner for kvalitetsutvikling i utdanningssektoren. Det er blodfattig. Når man sparer på skillingen, altså bevisst underfinansierer kommunale tjenester, lar man daleren gå: De nasjonale kostnadene øker dramatisk. Det foreløpig siste tiltaket fra KS er å tilpasse seg finansieringssystemet og altfor lave rammer til kommunesektoren ved å fjerne årsrammene for undervisning i lærernes arbeidstidsavtale. Ved å pålegge lærerne mer undervisning og på den måten rasere kvaliteten i skolen, vil KS sørge for at innbyggernes forventninger kommer ned på det lave nivået KS mener standarden skal ligge. Fra forfall til frafall Så var det den kommende slekt: En elev som ikke fullfører videregående skole og ikke kommer seg i arbeid, koster landet én million kroner når han er 25 år. Hvor mye koster så det samlede frafal- let landet vårt når utgiftene skal dekkes gjen- nom Nav? Omkring 9 milliarder kroner årlig, er antydet i flere undersøkelser. Videre: Rekrutte- ringen av yrkesfaglærere svikter. Når yrkesfag- lige studieretninger ikke har tidsmessig utstyr på skolen, er næringslivet selvsagt mindre ivrig etter å ta imot lærlinger. Skulle det ikke være en nasjonal oppgave å investere i tidsmessig utstyr ved de yrkesfaglige studieretningene og sørge for gode utvekslingsordninger for yrkesfaglærere i det private næringsliv? Den rungende tale- og handlingslammelse er forbausende på mange sentrale felt. KS har for eksempel ikke på noe tidspunkt engasjert seg i spørsmålet om «tidstyvene», den stadig mer absurde byråkratiseringen av arbeidet for både lærere og leger. Denne koster nasjonen vår minst 15 milliarder kroner i ekstra byråkrati hvert år. Leger bruker godt under halvparten av arbeidstiden sin på pasientene (42 prosent i 2012!), en dramatisk øking av byråkratiet på noen få tiår.

Den internasjonalt kjente sosiologen Pierre Bourdieu kalte i sin tid (2002) New Public Mana- gement og de dertil hørende målstyringssystemene for en «helvetesmaskin». Siste setning i filosofen Hans Skjervheims siste offentlige artikkel (1989) var denne bønnen: «For Guds skyld, ikkje innfør New Public Management i skulen!» Hvorfor disse sterke ord, og hva er mekanikken her? La meg ta et aktuelt eksempel. Sandefjord- lærerne ble for en tid siden utsatt for et politisk vedtak om at elevene skulle vurderes ut fra hvilken grad de hadde nådd en uendelig lang rekke «mål». En ting er at dette mest ligner en snikinnføring av karakterer, men hele rapporteringssystemet var så etisk uansvarlig at noen lærere, støttet av for- eldrene, motsatte seg pålegget. I tillegg figurerte ulike regnestykker over hvor mye tid dette rap- portsystemet alene kostet hver involverte lærer: Minst en fjerdedel av årsverket! Og i en parentes bemerket: Tilsvarende systemfeil gjentas overalt i norsk offentlig sektor. I 2012 skulle helsevesenet rapportere i henhold til 195 ulike «målkrav». Året etter var tallet økt til 285. Slik byråkratisering er selvsagt ikke bærekraftig. Katastrofal rekrutteringssvikt I toppåret 1994 hadde 11.500 studenter grunnsko- lelærerutdanning som førstevalg. Siden år 2000 har snittet ligget mellom 3800 og 4500. Men av dem som søker lærerutdanningen, er det bare rundt 3000 som faktisk begynner. Netto tilsig av nye lærere er altså 2000. Kun 60 prosent av nye lærere er i skolen etter halvannet år. Statistisk sen- tralbyrå regnet i 2008 ut at det i 2020 ville mangle omkring 16.000 allmennlærere, og hele 22.000 i 2035. Ifølge VG nylig er tallet oppjustert til nær- mere 18.000 i 2020. Hvor mange av lærerne over 60 år velger å gå av tidligere enn ved 67 år? Og når et årskull elever er på om lag 60.000, hvor mange nye lærere trenger vi da? Alt i dag underviser mer enn 10.000 ufaglærte i skolen, og tallet har vært økende de siste årene. Men forholdene er egentlig enda mer alarme- rende. I 2010 var 40 prosent av søkerne til all- mennlærerutdanningen ikke kvalifiserte til å komme inn. Til orientering er kravene til opptak slett ikke avskrekkende høye – minst 3 i norsk og matematikk og 35 skolepoeng. Høyre ville i 2011

heve kravet til minst 4 i norsk, matematikk og engelsk. I så fall hadde drøyt 60 prosent av søkerne ikke kommet inn. Lærerorganisasjonene og Utdanningsdeparte- mentet (!) har lenge ønsket seg en forpliktende mentorordning for nytilsatte lærere, der den nytilsatte og den som har ansvar for å veilede ved skolene, har litt nedsatt undervisningsplikt. Det betyr å stimulere nytilsatte til å fortsette i skolen, istedenfor som i dag, der én av tre slutter etter få år i yrket. Her ønsker Utdanningsforbundet også et forpliktende samarbeid med universiteter og høyskoler. Men altså ikke KS. Gammel norsk tradisjon? Import av dårlige ideer fra nabolandene? Sverige har de siste årene drevet en storstilt pri- vatisering av skolevesenet. Resultatet av denne politikken er alt annet enn mer «effektiv» drift. Snarere tvert imot. Kostnadene øker, og profitten som private skoler og barnehager henter ut, hav- ner hos internasjonale konserner som sender pro- fitten til Caymanøyene eller andre skatteparadis. Kjøp og salg av private skoler og private «helsefor- etak» skaffer profitørene enda større overskudd. Og for å gjøre situasjonen enda mer dyster: de svenske resultatene på en rekke internasjonale målinger synker dramatisk. I Danmark er det for tidlig å si hvor ille for- holdene er blitt, etter at lærerorganisasjonen ble overkjørt gjennom lockout og kontorisering, altså samme mål som KS har satt seg her i landet. Det er ikke til å undres over at mange tyr til konspira- sjonsteorier: Civita publiserer kort etter valget en meget tvilsom rapport som skal vise at rektorene, et nennsomt utplukket utvalg fra Skolelederfor- bundet som organiserer et mindretall av skolele- derne i Norge, støtter en ny arbeidstidsordning. I ettertid har det selvsagt vist seg at dette slett ikke er tilfellet, snarere tvert imot. Finland derimot, det landet mange har sett til i de siste årene og der resultatene på internasjonale tester er blant de beste i verden, har man altså ikke hentet inspirasjon fra. Man kan selvsagt spørre seg om ordet «forebyg- ging» er alvorlig ment av norsk politikere: forfalne skolebygninger og kirkebygg, tomme svømmebas- seng, stengte fritidsklubber for ungdom og færre helsesøstre på skolene er kraftige indisier på en

«KS ser det av en eller annen ukjent grunn som én av de viktigste oppgavene å senke ambisjonene om forbedringer på nær sagt alle områder.»

62 | UTDANNING nr. 7/4. april 2014