18 / 76
FOR SENT Å STENGE STALLDØRA NÅR HESTEN HAR RØMT,
var et ordtak de Gamle ofte benyttet. Eller
som min mor pleier å si, «det er for sent
å snyte seg når nesa er vekk». Ordtakene
beskriver en meningsløs handling, noe man
gjør for å forsøke å rette opp noe man burde
ha grepet tak i for lenge siden, før det var for
sent. Jeg tenker dette er en god beskrivelse
av dagens skole. Staten har brukt over 3,3
milliarder kroner på tiltak for å minke
frafallet siden 1994. Det har overhodet
ikke hjulpet. Frafallstallene er dessverre, og
selvfølgelig, stabile. De Gamle visste hvorfor.
Det er fordi hesten har rømt. Elevene faller
ikke fra i videregående skole. Det bare ser
sånn ut.
Hver tredje elev som begynner i første klasse
kommer ikke til å fullføre sin utdanning. Kom
mer i tillegg barnet fra et hjem hvor foreldrene
kun har grunnskole, og er gutt, har han bare
33% sjanse for å fullføre! Gammelt nytt, sier
du? Jo egentlig, dette har vi VISST lenge. Men,
hvorfor GJØR vi ikke noe med det?
Den observante leser av denne spalten vil
legge merke til at jeg relativt ofte skriver
om utfordringer på barne- og ungdoms
skoletrinnet. Det er fordi det er der problemet
ligger. Nå i disse dager diskuterer de ni
Faglige rådene, fire Yrkesfaglige utvalg,
forskere, byråkrater og politikere hvordan fag-
og yrkesutdanningen bør justeres for å være i
tråd med det fremtidige arbeidslivets behov.
Selvfølgelig behøver vi gode yrkesfaglige
skoler, med verksteder og penger til råvarer,
kvalifiserte lærere og relevant undervisning.
Åpenbart er alt dette viktig å arbeide med.
Den viktigste utfordringen for nasjonen
Norge tror jeg allikevel vil være oppfølgingen,
eller for å videreføre allegorien om stalldøren
og hesten, en mulig manglende oppfølging av
Ludviksenutvalgets innstilling. Denne NOU-
en bør følges opp med en Stortingsmelding,
hvor arbeidslivets parter får en reell innflytelse
i utviklingen av fremtidens skole. Det er sagt
at skolen må endre seg mer de neste 20 år enn
på de foregående 200 årene. Hvis det er sant,
da bør det jo snart skje noe?
NHO og LO har i sitt felles politiske
dokument om fag- og yrkesopplæringen pekt
på flere forhold i grunnskolen som viktig
for fremtidens fagutdanning. Blant annet
må de praktiske og estetiske fagene få større
plass, og bli anerkjent som grunnleggende
ferdigheter på lik linje med lesning, skriving
og regning. Fordi tradisjonelt håndarbeid,
sløyd og digital teknologi skaper nye tverr
faglige muligheter i skolen, og danner
grunnlaget for innovasjon og kreativitet.
Grunnlaget for det vi skal leve av i fremtiden.
Og så må vi slutte å SNAKKE om tidlig
innsats, og heller sette inn tiltakene der kan gi
effekt, på de aller første årene i skolen. La oss
for en gangs skyld lukke stalldøra i tide.
PØLSER OG POLITIKK
I denne spalten vil håndplukkede debattanter få fritt spillerom til å ytre seg om emner knyttet til utdanningspolitikk.
Innleggene vil være personlige, men sannsynligvis preget av den enkeltes ståsted. Debattantene står fritt i valg av tema,
men bør ikke bevege seg for langt fra yrkesfagenes verden. Angrep på andres meninger er ikke tillatt, man må nøye seg
med å fremme sine egne tanker.
PÅ BARRIKADENE FOR YRKESFAGENE!
Vi er mange som jobber hardt for å fremme
yrkesfag i den utdannings- og kompetanse
politiske debatten i Norge. Og rett skal være
rett: Selv om det fremdeles er slik at (for)
mange tror at det å ta høyere akademisk
utdanning både er et bevis på hvor vellykket
ens barn er og i tillegg er svaret på Norges
utfordringer framover, blir flere og flere klar
over hvor avhengig vi er av en god balanse
mellom yrkesfaglige og akademisk rettete
utdanninger.
Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvor
sen sa det så enkelt: Hvis vaskemaskinen min
ryker, hjelper det ikke å ringe en professor.
Kunnskapsministre etter henne har også satt
yrkesfagene på kartet, og intens framsnakk
ing både gjennom Lærlingløftet og TV-serier
bidrar til at diskusjonene rundt middags
bordet i de tusen hjem der 10.klassinger og
deres foresatte befinner seg, har blitt mer
nyanserte enn tidligere.
Fremdeles gjenstår mye – ikke minst fordi
mange fremdeles er overbevist om at generell
studiekompetanse (uansett hvor svake karak
terer man har og hvor lite man faktisk har
fått med seg av undervisningen) gir langt flere
valgmuligheter enn det å ha gjennomført et
yrkesfaglig utdanningsløp.
Heldigvis gjør fremvekst i såkalte y-veisløp og
fagskoleutdanninger at også ungdom og deres
foreldre ser på yrkesfag som mulighetenes
utdanningsvei. Det er godt – både for de ung
dommene som åpenbart vil oppleve yrkesfag
som mer interessant og tilpasset deres talenter,
men også for alle oss andre som lever i dette
landet og trenger at ungdommene våre utdan
ner seg til det mangfoldet av yrker som et
høykompetent og mangfoldig samfunn krever.
En av dem som har stått på for yrkesfagene
og aldri gitt opp å formidle de gode histori
ene, er Petter Opperud. Denne utgaven av
YRKE er hans siste før pensjonisttilværelsen
tar over. Jeg har kjent Petter hele mitt voksne
yrkesaktive liv og vil på denne måten takke
ham for den innsatsen han har nedlagt, ikke
minst for å opplyse om yrkesfagene gjennom
dette tidsskriftet.
Også hospiteringsprosjektet er på hell. Det
har jeg fått lov til både å jobbe fram og følge.
Hospitering i arbeidslivet for yrkesfaglærere
(alle, uansett fagbakgrunn og utdannings
program de underviser på) er avgjørende for
å etablere en mer solid bro mellom skole og
arbeidsliv. Flere instruktører inn i skolen vil
bidra til det samme.
Petter skal få nyte sitt otium, men hospi
teringsprosjektet bør ikke være ved veis ende.
Fremdeles mangler det mye på at det er
etablert som en integrert del av lokale, region
ale og nasjonale satsinger på kompetanse
utvikling på lik linje med tradisjonell etter- og
videreutdanning. Det er jeg sikker på at en
yrkesfag-guru som Petter er enig med meg i!
18
•
YRKE
FEBRUAR 2016