Utdanning nr 20

Vi lærere

har

som vårt arbeidsoppdrag å sette spor i andre

menneskers liv. Våre daglige beslutninger og handlinger får både

tilsiktede og utilsiktede konsekvenser for barn og unge. Sjelden

blir dette satt så på spissen som i mobbesaker.

Mobbing er på nytt forsidestoff

og debattema. Denne gan-

gen foranlediget av en mors fortelling om sønnen Odin Olsen

Andersgård, som fortvilet og ulykkelig tok sitt eget liv tidligere

i år, bare 13 år gammel. Katrine Olsen Gillerdalen står fram i

media fordi hun ønsker at hendelsen skal være en vekker. Jeg

kjenner på en veldig respekt for det motet og den styrken hun

viser når hun på denne måten går ut med sin historie. Hun for-

tjener virkelig at vi lytter og tar inn over oss budskapet.

VG presenterer historien

med et sitat fra Odin: «Det nytter ikke

å si fra, de gjør ikke noe uansett.» Etter at historien er kommet

på trykk, melder flere seg med mobbehistorier der tilsvarende

budskap, altså at de ikke opplever at varsling har ført til den

nødvendige reaksjon, går igjen. Slik kan vi ikke ha det. Kam-

pen mot mobbing må alltid ha høy prioritet. Jeg tror ikke det

er mulig å komme dit at det aldri mer forekommer et eneste

tilfelle av at noen blir mobbet. Men vi kan og vi må komme dit at

det aldri mer forekommer at elever som forteller ommobbing,

opplever at det ikke nytter å si fra.

For at vi skal greie det,

er det helt uomgjengelig at alle som

kommer til skolen og lærerne og forteller ommobbing, må tas

på ramme alvor. Dette er også et spørsmål om definisjonsmakt.

Vi kan ikke og vi må ikke overprøve barns fortolkning når de

melder fra om at de blir plaget og trakassert. Det er både uetisk

og ulovlig. Et barns eller en ungdoms varsel må føre til handling.

Dette er nødvendig, selv om det på varslingstidspunktet kan

være uklart hva som er den faktiske situasjonen. Et varsel om

mobbing vil alltid være den ene partens situasjonsgjengivelse.

Før det er gjort undersøkelser, må likevel de umiddelbare til-

takene ta høyde for at realiteten er som varsleren sier. Og, vel

så viktig, det et barn varsler om, er barnets reelle opplevelse.

Alvoret er der uansett, dermed også det opplevde beskyttel-

sesbehovet.

Flere av de mobbesakene

som har havnet i retten, har avdek-

ket at skoler ikke har kunnet dokumentere godt nok hva de har

foretatt seg etter at de mottok varsel. Det er en type svikt som

det må være overkommelig å rette opp for framtiden. Det må

reageres, det må lages dokumentasjon, det må fattes enkelt-

vedtak og det må informeres, både om iverksatte tiltak og om

klageadgang. Slikt kan og skal det lages rutinemessige prose-

dyrer for.

Det forebyggende arbeidet

blir vektlagt ved veldig mange

skoler. Det er riktig og det er bra. Og det gjenspeiles i at det

store flertall av norske barn og unge trives godt på skolen. Dette

må likevel ikke føre til at årvåkenheten og alvoret svekkes når

noen kommer og hevder at akkurat det vi daglig jobber for å

forebygge, og kanskje med god grunn antar at vi har brukbar

kontroll over, faktisk går for seg – på tross av vår innsats. Vi

lærere setter spor i unge menneskers liv, både når vi tar de gode

beslutningene og de beslutningene som viser seg å være mindre

gode. Når det gjelder mobbing, kan vi derfor ikke tillate oss å

nøle med tiltakene.

«Et barns eller

en ungdoms

varsel må føre

til handling.»

Å si fra ommobbing

må nytte

Fra forbundet

Utdanningsforbundet

Terje Skyvulstad

nestleder

FOTO

STIGBRUSEGARD

56 |

UTDANNING

nr. 20/28. november 2014