Første Steg nr. 4-2014

ikke egentlig vet hva den gjør. Og for

det andre fordi politikken da virker til-

bake på barnehagenmed henvisning til

«ny forskningsbasert kunnskap», som

gjerne presenteres slik at den svekker

den profesjonelle inderlighetens tillit til

seg selv. Det politikken ikke forstår, har

barnehagen dermed vondt av.

MARKEDETS YTTERLIGHET

Med manglende forståelse av og synk-

ende tiltro til den profesjonelle inder-

lighetens betydning for utvikling av

gode barnehager, ser vi nå konturene

av en ny utfordring for sektoren. Denne

kan kalles markedets ytterlighet. Når

profesjonens tillit til sin egen inderlig-

het svekkes, åpnes barnehagen som et

marked og overøses av tilbud om «nye

ideer og bedre løsninger». Omtilbudene

utenfra kommer som følge av en etter-

spørsel, eller snarere at etterspørselen

drives frem av en stadig mer aggressiv

markedsføringen av «varer» som kan

løse alle barnehagens utfordringer, er

vanskelig å si. Det har uansett vokst frem

et marked for produkter som:

•

Kidsagram

– en «App hvor barne-

hagen på en rask, trygg og inspirer-

ende måte kan dele øyeblikk med

barnas nærmeste» (kidsagram.no).

•

BRAVO-leken

® – «et verktøy somgjør

det enklere for deg å gi barna flere

sanseopplevelser daglig» (bravo-

leken.no).

•

Være Sammen-programmet

– som

skal «gjøre barnehagen til den beste

arena for barnets vekst ogmodning».

•

Friendy

(tidligere EQ-dockan) – som

skal hjelpe barna «att sätta ord på och

hanteravaddekänner» (eq-dockan.se).

•

Lederen i meg

™ – «et holdnings-

skapende programsomutruster barn

og unge til åmestre det 21. århundrets

utfordringer» (lederenimeg.no).

• Men barnehagesektoren har også selv

utviklet seg som et marked, og dette

markedets ytterlighet kan forstås

ved å se på hvordan barnehagene har

begynt å markedsføre seg selv som

varer. Formed den politiske underlig-

heten sombakteppe, skjønner alle at

noe

mer

nå må «leveres», men ingen

er helt sikre på hva. Det viktigste blir

dermed å fronte dette

mer

ved å profi-

lere seg somnoe

annet

enn alle andre.

Vi får et konkurransepregetmarked, og i

frykt for at den profesjonelle inderlighe-

ten ikke holder, forsterker denmarkeds-

styrte ytterligheten seg gjennom stadig

nye «kvalitets»-slogun: «Vi har landets

beste barnehager!», «Vi er en

Løve-

barnehage

!», «Vi er en Reggio-barne-

hage!», «Vi har Oslostandarder!», «Vi

driver med

Lederen i meg

!»

Det blir stadig lenger mellom barne-

hagene som

bare

er gode barnehager i

tråd med nasjonalt lov- og planverk.

Her ligger kimen til en utfordring vi

nå så vidt kan se konturene av. Barne-

hagens behov for å selge seg i etmarked,

fører til at en paradoksalt nok kan fjerne

seg fra «kundens» interesser og behov. På

denne måten kan barnehagemarkedets

ytterlighet, somi stor grad drives fremav

barnehagene selv, komme til å virkemot

sin hensikt. For ønsket er jo å tiltrekke

seg foreldre og barns interesse, men om

barnehagens profil er satt

før

foreldre og

barn kommer inn, møter de en fastlåst

praksis der muligheten for å påvirke

innholdet svekkes. Det som var ment

å tiltrekke, kan fort virke frastøtende.

PROFESJONENS

(U)FORANDERLIGHET

Så hva nå? Profesjonens inderlighet,

som langt på vei kan være en grunn

til at norsk barnehagevirkelighet har

blitt som den har blitt, må kanskje også

være begynnelsen på veien videre.

Profesjonens inderlighet, forstått som

manglende interesse fra politikere og

samfunnet for øvrig, er nok (heldigvis)

tapt for alltid.Men det den profesjonelle

inderligheten er tuftet på, er fortsatt det

samme. Det handler fortsatt om barn,

født inn i sine familier, i sitt nabolag, med

sine interesser og behov. Det er foreldre

med ønsker omå gjøre det beste for sine

barn. Og det er et personale, som i det

store og hele både kan og vil arbeidemed

dette som utgangspunkt.

Derformå vi dyrke den profesjonelle

inderligheten, både forstått som det

inderlige ønske om å gjøre godt i små

menneskers liv, og som forståelsen av

at dette best gjøres med utgangspunkt

i de helt nære relasjonene som skapes

mellommennesker somomgås hver dag.

Om barnehagens pedagoger skal «sikre

seg definisjonsmakten», og i større grad

styre barnehagenes videre utvikling,

kommer vi ikke utenom profesjonens

inderlighet.

Profesjonens inderlighet må imid-

lertid ikke bli ensom selvforherligelse,

der alle andres blikk på barnehagen skys

eller avvises somillegitime. Samtidigmå

profesjonen unngå viljeløs etterfølgelse

av den til en hver tid gjeldende politiske

underlighet eller markedsstyrte ytter-

lighet. Profesjonen må forandre seg,

men profesjonens foranderlighet – det

som gjerne kalles endringsvillighet

og fleksibilitet – bør forandres til noe

mer

uforanderlig

. Og her er det første

steget allerede tatt, i utarbeidelsen av

en profesjonsetikk, som, uten å stenge

verden ute, viser at den profesjonelle

inderligheten har sin naturlige plass i

alt pedagogisk arbeide.

Profesjonsetikken kan være et godt

utgangspunkt for en profesjonell ufor-

anderlighet, der en står steilere på det

nasjonale lov- og planverket. Der en er

stoltere av barnehagens egenart og tradi-

sjon. Der en i ennå større grad vektlegger

de inderlige erfaringene somgjøresmel-

lom barn, foreldre og personale. Og der

en stoler ennåmer på egen fagkunnskap

som grunnlag og rettesnor for utøvelse

av et profesjonelt skjønn, i alle disse

hverdagslige situasjonene som oppstår

når helt små mennesker tar sine første

steg inn i utdanningssystemet.

JON KAUREL

HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET

første steg nr

2014