Første Steg nr. 4-2014

Revolusjonspraksiser

i et

kvelende politisk barnehagelandskap

Når jeg tenker meg omhar jeg aldri virkelig kunnet veve.

Likevel gjør det meg produktiv å tenke at jeg i denne

teksten eksperimenterer med å vevemed tråder somhar

å gjøremed noe somopptar meg for tiden. I dette noe er

revolusjon et sentralt stikkord.

For dette henter jeg inspirasjon fra de

franske filosofene Gilles Deleuze og

Félix Guattari. Disse ville muligens

forstått en slik eksperimentering som

mikropolitikk. Og kanskje kan en slik

mikropolitikk spore til en annen revo-

lusjon enn den som er formulert fra et

overordnet politisk hold.

Det

noe

som opptar meg for tiden er

den gjentatte bruken av revolusjons-

begrepet om endringer i barnehage-

feltet, eller kanskje heller den følelsen

av skepsis denne bruken setter i gang

i meg. Skusles kraften i revolusjons-

begrepet bort slik det brukes av poli-

tikere om politiske reformer? Hvordan

«rasle med sablene» når de som er i

maktposisjon har overtatt begreper som

vanligvis knyttes til kraftfulle historiske

endringer? Jeg har en slags forståelse av

at den offentlige debatten om kvalitet

synes styrt av helt

andre

virkelighets-

forståelser enn hva den norske barne-

hagepedagogikken tradisjonelt har hen-

tet livgivende inspirasjon fra, og somJon

Kaurel i

Første Steg

nr. 3 i år så treffende

omtaler som ufrivillig komisk.

Spørsmål jeg derfor stillermeg i dette

essayet er: Er det en revolusjon styrt av

programmer og universelle svar vi vil ha

i framtidas barnehage?Hva kan skje om

andre revolusjonspraksiser artikuleres?

ÅVEVEUTENMØNSTER

En av trådene jeg vevermed i teksten har

altså med endringer av kvalitet i barne-

hager å gjøre. En annen tråd er deler av

Deleuzes og Guattaris positive filosofi,

en tenkning som de senere årene har

blitt tatt opp i barnehagefeltet spesielt og

i utdanningsfeltet generelt (eksempelvis

Bjelkerud 2009, Olsson 2009, Rossholt

2012, Sandvik 2013, og Semetsky &

Masny 2013). En tredje tråd, somdelvis

er filtret sammen med den første, har

med opplevelsen av tap å gjøre. I denne

veven er tapet knyttet til det språket og

tenkningen som finnes tilgjengelig for

meg (før og nå), i relasjon til det somofte

snakkes om som profesjonsutøvelse i

«et flerkulturelt samfunn». Dette er en

tematikk somhar opptatt meg siden jeg

var førskolelærerstudent på midten av

1990-tallet.

I dag er jeg i tvil om de forståelsene

somtilbysmeg (og andre) er tilstrekkelig

for å ‘fremme demokrati og likestilling

ogmotarbeide alle former for diskrimi-

nering’ (KD 2013). Og med tvilen kom-

mer en opplevelse av tap av perspektiver

jeg tidligere fant produktive. Hvordan

arbeidemed ruinene fra forståelser som

har rast sammen? Hvordan vise mot-

stand og samtidig å skape noe annet?

MOTSTANDOGPOTENSIALER

Det jeg forsøker å gjøre i denne teksten

er å

yte motstand

mot det jeg oppfatter

som en økende sult etter forhåndsdefi-

nerte svar på hvordan alle barnehager

kan tilby likeverdig og høy kvalitet, og

samtidig være en arena for inkludering

og sosial utjevning ( jf. KD 2012–2013).

Ut fra opplevelsen av tap har jeg eksem-

pelvis mistet troen på at det «å øke

forståelse for andre kulturer» og det «å

se på forskjellighet som en ressurs» er

verktøy somer virksomme nok i dagens

komplekse samfunn. Ahmed (2006)

hevder at slike formuleringer i styrings-

dokumenter til og med kan produsere

forestillinger om at vi gjør nok og at det

ikke er noe vi behøver å arbeide så mye

mermed. Det somerment å uttrykke en

institusjons intensjon, kan altså virke

ikke-performativt.

I et forskningsarbeid jeg deltar i

for tiden, undrer jeg meg spesielt over

CAMILLA ELINE ANDERSEN

HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET

første steg nr

2014