Første Steg nr. 4-2014

33 / 76

hvordan perspektivene som styrings-
dokumentene synes å hente inspirasjon
fra, kan utfordre hverdagslige praksiser
som etterlater seg en emmen følelse av
diskriminering? Hudfarge og rase er
tilnærmede ikke-temaer i barnehagen,
og det skjer knapt noen tilnærming til
temaene fra politisk hold. Oppfatninger
av hudfarge og rase eksisterer imidlertid
i dagens norske samfunn, og de siver inn
i barnehagepraksiser på uklare måter
(Andersen, under arbeid). Poenget mitt
er at det vi ser med, vil gjøre oss blinde
for noe annet. Og det å skulle innskrenke
hva somer kvalitet, uansett omdet hand-
ler om omsorg eller likeverd, kan virke
mot sin hensikt.
Jegvil ogsåbidra i debattenomå skape
potensialer for etiske perspektiver i et
barnehagefaglig landskap. Hillevi Lenz
Taguchi (2010) skisserer to parallelle
strømninger i dagens internasjonale
barnehagelandskap; en som er opptatt
av å utvide rommet for kompleksitet og
forskjellighet, og en somforsøker å inn-
skrenkemuligheter for kompleksitet og
forskjellighet. I dette essayet plasserer
jegmeg i den førstnevnte strømningen. I
likhetmedLenz Taguchi er jeg inspirert
av Deleuze og Guattari i min interesse
for kompleksitet.
Hva de to i korthet tilbyr er en positiv
og affirmerende tenkning om en virke-
lighet som fungerer som et komplekst
selvregulerende system, somhele tiden
overgår seg selv. Hvordan kan vi leve?
er spørsmålet i Deleuzes filosofi (May
2005). Formeg drar dette i en helt annen
retning enn de kreftene som forsøker å
utvikle teknikker for å sikre kvalitet i
norske barnehager (Dahlberg, Moss &
Pence 2007).
De nylig nevntemangfoldsperspekti-
vene somfrontes i styringsdokumenter,
er riktig nok ikke teknikker, men jeg
merker at jeg er redd for at de skal bli
til det. Kaurel, i sin kronikk om pålegg
om språkkartlegging i Oslo, etterlater
seg glimt av en logikk på politisk plan
der «integrering sikres ved at alle lærer
norsk – at å lære norsk er kvalitet – at
dette best kan oppnås gjennom bruk av
språkkartlegging – som igjen bygger på
bestemte forståelser av språk».
Det er også en begynnende omskriv-
ing av revolusjon jeg forsiktig forsøker
meg på i dette essayet. Ved å veve med
utgangspunkt i de tre nevnte trådene
eksperimenterer jeg med å skape en
annen forståelse av hva revolusjon for
kvalitet i barnehager kan være, og kan-
skje kan det bidra til å artikulere andre
revolusjonspraksiser enn de som kan
knyttes til en ’det som virker-pedago-
gikk’ (Steinsholt, 2014). Praksiser som
tar utgangspunkt i et revolusjonsbegrep
der vi ikke alltid vet på forhånd hva som
vil skje, og der utøverne finner det pro-
duktivt «to take awalk on thewild side»1.
Å hengi seg til en revolusjonsprosess
uten en klar horisont, men somsamtidig
absolutt vil noe.
INTETNYTTORD I
BARNEHAGESAMMENHENG
Desisteårenehar jeggjentattegangerog i
ulike sammenhenger støtt på ordet revo-
lusjon. Like før lovfestet rett til barne-
hageplass for alle barn ble iverksatt,
skrev eksempelvis daværende leder og
nestlederiUtdanningsforbundetsbarne-
hageseksjon at det nærmest hadde vært
en revolusjon i barnehagesektoren de
siste årene (Bjerkestrand & Stensaker
2008). De refererer blant annet til økte
midler til sektoren fra politisk hold og en
kraftig økning av barnehageplasser. Det
er verdt å nevne at de i samme artikkel
peker på at det også framovermå satses
på barnehage, i form av å utdanne flere
barnehagelærere, og at de oppfordrer til
en mindre stille revolusjon i tiden som
kommer for at dette skal kunne skje.
I forbindelsemed valgkampen i 2009
uttrykte SV-leder og kunnskapsminister
Kristin Halvorsen at ‘barnehagerevo-
lusjonen fortsetter’, og at kvalitet og
faglig tilbud i barnehagen fortsatt skal
1 Jeg er her inspirert avNinni Sandvik sitt innlegg
på en workshop om forskningsmetodologi i tidlig
barndom 17.10.2014. Hennes innlegg hadde tittelen
«Malerier som diffraksjon».
CAMILLAELINEANDERSEN
( ) er førstelektor
ved Høgskolen i Hedmark og Ph.D.-student ved
Stockholms universitet (privat foto).

første steg nr 4|2014 | 33