Første Steg nr. 2-2017

60 / 68

H un var fire år og
opponerte mot min
distanse. Jeg sto rett
foran henne med et
skjema for å få
bedre oversikt over
hennes sosiale ferdigheter. Hun svarte
meg ved å irettesette meg på min
sosiale inkompetanse. Det er snart ti
år siden, men fortsatt sitter det i som
en skjellsettende opplevelse. En slik
pinnevippesituasjon hvor barn får deg
til å forstå at du er på feil spor.
SE MEG, DA!
Jeg skulle bruke et skjema for å
registrere barns trivsel, helt enkelt,
og mens jeg sto med nesa i skjemaet
forsøkte Alice vise meg et nytt triks.
Oppgitt over min manglende tilst-
edeværelse satte hun en liten rød og
gul pinnestol foran meg, krøp opp på
den, veivet med armene og ropte: «Se
meg, da, Morten!»
Den gangen skrev jeg ned den lille
historien og jeg konkluderte at i min
iver etter å se hvert enkelt barn, var
det nettopp det jeg ikke gjorde.
FORDRER ANSVAR
Et ord som har vært sterkt til stede i
det offentlige ordskifte om barnehagen
det siste halve året er ansvar. Bakgrun-
nen er at begrepet ikke ble tatt i bruk i
høringsutkastet til ny rammeplan, når
barnehagelærerprofesjonen ble omtalt.
Dette skapte selvsagt uro i profesjonen,
all den tid de profesjonsoppgavene som
tillegges barnehagelæreryrket fordrer
ansvar.
I Lærerprofesjonens etiske plat-
tform omtales ansvar på denne måten
under en av lærerprofesjonens grunn-
leggende verdier, Profesjonell integ-
ritet: «Vår metodefrihet og profes-
jonelle skjønnsutøvelse gir oss et særlig
ansvar for å være åpne om de faglige og
pedagogiske valgene vi gjør. Samfun-
net skal ha tillit til at vi bruker vår
autonomi på en etisk forsvarlig måte.»
Uansett om regjeringen velger å
la være å omtale forhold som ansvar,
skjønnsutøvelse eller autonomi, vil
disse områdene fortsatt være til stede i
den enkelte barnehage, for den enkelte
barnehagelærer. Det er tross alt ikke
kommunen in persona som møter
barna i døra om morgenen.
PROFESJONELL INTEGRITET
I sitatet fra lærerprofesjonens etiske
plattform, hviler en stor forpliktelse
på lærerne i både barnehage og skole:
Med muligheten for profesjonell
autonomi og skjønnsutøvelse (enten
disse forholdene er uttalt eller tilslørt i
sentrale styringsdokumenter) medføl-
ger et ansvar. I dette tilfellet omhandler
ansvaret at profesjonen er «åpne om de
faglige og pedagogiske valgene (…)».
Om jeg skal prøve meg på en antakelse,
vil jeg tro at nettopp dette blir en av
de viktigste oppgavene for barne-
hagelærerprofesjonen i tiden fre-
mover. Selvsagt med unntak av å være
i direkte møte med barna. Grunnen til
denne antakelsen, er at vi de senere
årene, har sett en tendens til at
myndigheter og eiere, stadig ønsker
å se profesjonen mer i kortene. Dette
kan man på den ene siden se på som
et uttrykk for mistillit. På den andre
siden kan det være at barnehagen er
en så betydningsfull samfunnsinstitus-
jon, at det helt enkelt er rimelig at vi
må vise frem det arbeidet vi gjør.
PRAKSIS SOM HÅNDVERK
Selv tror jeg vi gjør det enklere for oss
selv ved å anse dette faktumet som et
tegn på at barnehagelærerprofesjonen
er viktig. Jeg tror også at den beste
måten å forebygge den mistilliten
man måtte frykte, er å vise frem faget
sitt. Eller kanskje enda bedre, å vise
frem håndverket som utledes av faget.
Det er en forslitt og kanskje upresis
metafor å kalle pedagogisk praksis for
et håndverk. Men om vi fristiller oss
fra å tenke metaforen helt ut – slik at
vi reduserer barna til et materiale – er
kanskje ikke metaforen så dum likevel.
Ifølge store norske leksikon er
håndverk en «produksjonsform som
for en stor del krever håndarbeid og
Pinnevipping
TEKST OG ILLUSTRASJON:
Morten Solheim
Seniorrådgiver i Utdanningsforbundet
For noen år siden sto Alice på en pinnestol og vippet meg av pinnen.
Det gjorde meg til en bedre barnehagelærer.
MED ETIKKBLIKK 60