Utdanning nr. 11

En pilar for vårt demokrati er den lovfestede innsynsret-

ten i hva våre politiske myndigheter foretar seg. Innsyns-

retten er hjemlet i offentlighetsloven, som egentlig heter

«Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd».

Paragraf 1 slår fast den demokratifremmende hensikten:

«Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg

verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje

informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske

deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det

offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje

til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.»

Budskapet er åpenbart. Informasjon må være lett tilgjen-

gelig, ja så lett at offentlige virksomheter oppleves som

åpne og gjennomsiktige. På den måten skal ytringsfrihe-

ten ivaretas og styrkes, fordi dette er et vilkår både for

demokratisk deltakelse, den enkeltes rettssikkerhet og

at vi skal opprettholde tilliten til det offentlige. Våre poli-

tikere og offentlige ledere skal legge best mulig til rette

for at allmennheten skal kunne kikke dem i korta og slik

bedrive kontroll. Her beskrives de virkemidlene loven skal

beskytte. Men dette er bare den ene siden av formålet.

Den andre – og kanskje viktigste – siden, som lovgiver mer

eller mindre tar for gitt at oppfattes, er at nettopp når

disse virkemidlene er i aktiv bruk, får samfunnet de beste

politiske beslutningene.

I disse dager foreligger et representantforslag (85

L/2014-1015) i Stortinget, som tar sikte på å svekke

nettopp disse virkemidlene, ved at saksframlegg til forbe-

redende møter i kommuneråd og byråd skal kunne unntas

fra offentlighet. Forslaget er ikke tenkt underlagt noen

grundig høringsbehandling, hvilket i seg selv er alvorlig.

Dersom Stortinget likevel behandler forslaget, vil det –

som Norsk redaktørforening påpeker i et brev til Høyres

stortingsgruppe, datert 15. april – «innebære en tilside-

settelse av vanlige demokratiske prinsipper for lovsaker,

uten at dette kan begrunnes i annet enn den politiske

bekvemmelighet hos partier som besitter byrådsposisjo-

ner i parlamentarisk styrte kommuner.»

Representantforslaget har bakgrunn i to saker, der Sivil-

ombudsmannen har konkludert med at Bergen og Oslo

kommuner har en praksis som er lovstridig når det gjelder

innsyn i byrådsdokumenter. Begge disse kommunene

har ønsket å definere forberedende saksbehandling på

byrådsnivå som sidestilt med administrativ forberedelse.

Men det er det jo slett ikke. Byrådene er politiske orga-

ner. Hensikten med å innføre parlamentarisme i kom-

munesektoren var å flytte makt fra den administrative til

den politiske arena. Da kan man ikke, for å beskytte seg

mot «brysomt» innsyn, nærmest forsøke å omdefinere

ledende politikere til en slags administrasjonssjefer.

Det hører også med til bildet at det svært ofte er slik at

det nettopp er i de innledende politiske drøftingene, der

standpunktene i mindre grad har satt seg, at mulighetene

for å påvirke er størst. Hvilket tilsier at det er i denne

fasen at allmennhetens innsyn kanskje er aller viktigst.

Forslagsstillerne argumenterer med at dagens rettstil-

stand skaper «store vanskeligheter for fortrolige disku-

sjoner i byrådet/fylkesrådet». Nettopp. Da virker loven

etter hensikten. Viktige politiske prosesser i offentlig

virksomhet skal preges av gjennomsiktighet. Det gir best

beslutninger. Selv om det kan oppleves krevende for

politikere som kunne tenke seg å holde kortene tett til

brystet. Det skal de ikke få lov til. De spiller nemlig med

våre kort.

«Viktige politiske

prosesser i offentlig

virksomhet skal

preges av

gjennomsiktighet.»

Et udemokratisk forslag

Fra forbundet

Utdanningsforbundet

Terje Skyvulstad

nestleder

FOTO

STIGBRUSEGARD

64 |

UTDANNING

nr. 11/5. juni 2015