Første Steg nr. 3-2017

29 / 68

Barnehagelærerens viktigste jobb er å sørge for at
barna trives, mener barnehagepionéren Unni Bleken.
Selv nektet hun å være i barnehagen som barn.
B arns trivsel i
barnehagen må
løftes frem. Det
skal være trygt,
morsomt og
hyggelig å være i
barnehagen, sier Unni Bleken. Hun
har brukt hele livet til å kjempe for
barnehagens anerkjennelse; både som
barnehagelærer, styrer, rektor på
Barnevernsakademiet og leder og
styremedlem i avdeling for barne-
hagelærerne i Norsk Lærerlag. Barne-
hagepionéren har i over 60 år kjempet
for barns rett til å være barn. Hun har
vært med i en rekke utvalg og ledet
arbeidet med den første rammeplanen
for barnehager. Nå er den spreke
pensjonisten og 88-åringen aktuell
med boka Barnehagen – for barna?
Et bokprosjekt hennes nærmeste var
redd skulle ta livet av henne.
BARNS TRIVSEL VIKTIGST
– Vi kan ikke bare snakke om språk og
geometri, vi må se etter hvordan barna
har det, påpeker Unni Bleken. Hun viser
til OECD-rapporten om barnehager
(2015) som påpeker at Norge har for
lite fokus på barns trivsel. På stuebor-
det har hun lagt frem flere håndskrevne
notater, for å forsikre meg om at hun
får snakke om det hun er opptatt av.
– Norsk forskning viser at det er
barn som ikke trives så godt som de
burde. Det er ikke godt nok at 15 av 20
barn trives i barnehagen, sier Bleken.
Hun mener alle som jobber i barneha-
gen må få økt kompetanse.
– Det er ikke nok med 50 prosent
barnehagelærere. De som ikke er
barnehagelærere må få opplæring
i hvordan man får kontakt med og
omgås barn, sier Bleken. Kunnskapen
om å observere barn mener hun burde
få en større plass i barnehagelærer-
utdanning. På samme måte som da
hun tok sin utdanning i Trondheim
i 1949.
OBSERVERER BARN PÅ GATEN
– Jeg lærte å observere barnet, se
hvordan det reagerer og ble trent
på å fange detaljene. Den utdanningen
har gjort at jeg ikke kan gå på gaten
uten å observere barn, og jeg har hatt
glede av det hele livet, smiler Bleken.
Hun liker ikke at barn sitter i forover-
vendt barnevogn, uten blikk-kontakt
med den voksne som triller vognen,
men hun gjør også mange morsomme
observasjoner, særlig av lekne fedre.
– Noen mener tull og tøys er bortkastet
tid, men det er det ikke, sier hun og tar
frem «guttebøkene» sine.
NOTERTE I GUTTEBØKER
I guttebøkene noterte hun ned sine
to sønners språkutvikling, sitater og
observasjoner da hun var hjemme med
dem i 10 år, mens familien bodde i
København der mannen jobbet. Som
da eldstemann høsten 1961 fortalte
moren at nabogutten bare ville gi ham
bilen sin om han sa 10 ord på norsk.
– Hvorfor kan du ikke bare gjøre
det? spurte jeg.
– Jeg kan ikke snakke norsk til ham,
når han snakker dansk til meg, svarte
storebror. Bleken sier historien viser at
språk for barn er totalt kommunikasjon.
– Sønnen min ville bare snakke
dansk til han som var dansk, minnes
Bleken. Hun sier bøkene viser at barns
gemytt som stahet, sinne, bekymring
og forsiktighet kommer til syne tidlig.
Bøkene blir stadig brukt i familiesel-
skaper. Ideen til guttebøkene fikk hun
av sin far, som døde av tuberkulose da
hun bare var 5 år. Han hadde skrevet
om sin barndom i Kristiansund for
at datteren skulle bli bedre kjent
med ham.
DØDSKJEDELIG Å LAGE FLAGG
Unni vokste opp i Trondheim med
lillesøster og en utearbeidende mor og
måtte raskt ta ansvar. Mens moren tok
Det er ikke godt nok
at 15 av 20 barn trives
i barnehagen.
FOTO:
Charlotte E. Wiig
fotograf
TEKST:
Line Fredheim Storvik
redaktør
29