30 / 68
sekretærskolen måtte jentene i barne-
hage. Unni ville ikke være der.
– Jeg lykkes i å skrike meg hjem. Vi
ble satt til å sy på papp-plater og lage
norske flagg, og jeg var klønete med
hendene, så det var dødskjedelig og
jeg trivdes ikke, minnes Unni. I dag
er lillesøsteren hennes beste venn, og
etter at de begge ble enker og flyttet
til Majorstua har de spist middag
sammen hver lørdag, har abonnement
i Oslo-filharmonien og går tur i Frog-
nerparken. 88-åringen skjenker te i
morens hvite tekopper med gullkant
fra 60-tallet.
– Jeg bruker dem ikke så ofte,
smiler hun i sin mørke grønne bluse
med sølvkjede på.
EINSTØING OG LESEHEST
Leiligheten på Majorstua i Oslo er fylt av
morens møbler, som en rosemalt kiste
fra 1830 og en sofa fra 1880-tallet. På
veggen henger et Askevold-maleri etter
besteforeldrene. Etter flere tiår i et
rekkehus på Østkanten av Oslo flyttet
hun i leilighet etter at mannen døde i
1990. Veggene i stuen og på kontoret er
Unni Bleken leser ikke nettaviser, men er fullt oppdatert på alt nytt innen barnehagesektoren.
Hun liker å lese skjønnlitteratur, å drive med hagearbeid på småbruket i Ringsaker og høre på
Oslo Filharmoniske orkester.
Unni Bleken noterte ned sine to sønners
språkutvikling, sitater og observasjoner i egne
guttebøker da hun var hjemme med dem i 10 år,
mens familien bodde i København. Foto: Line
Fredheim Storvik
fylt med barnehagelitteratur, norsk his-
torie og samlede verker av alt fra Henrik
Ibsen til Sigrid Undset. Unni var en
einstøing og lesehest som barn, spesielt
under krigen da det var lite annet å
gjøre. Som 20-åring ville hun ikke være
lesemenneske lenger og valgte den
2-åringe utdanningen på Barneverns-
instituttet i Trondheim i stedet for en
lang utdanning. Der kom hun inn i et
miljø som satte barnet i sentrum og
leste pedagogisk idéhistorie.
–Det ga innblikk i filosofi og skjer-
pet vår kritiske sans, sier Unni. En
kritisk sans hun har brukt hele livet,
senest mot alle programmene som
innføres i barnehagene.
– Jeg har aldri hatt et hav av
venner rundt meg. Men å være
barnehagelærer er et sosialt yrke, vi
jobber i team, og det liker jeg, forteller
88-åringen.
TAP Å MISTE STYRERE
Unni mener barnehagelærerutdannin-
gen gjorde henne til en bedre mor. En
snill og kjærlig mor er ord som brukes
om henne. Kunnskapen som mamma
kom godt med da hun begynte som
styrer i Oslo, da hun og familien flyttet
hjem fra Danmark.
– Det er et tap at vi har mistet
styreren i hver barnehage som normal-
ordning, og at styrerstillingen i stor
grad er blitt en administrativ stilling.
Det er viktig å beholde styrerne også
som praktikere og ansvarlige arbeids-
ledere, sier den pensjonerte barne-
hagelæreren entusiastisk.
SMÅBRUK PÅ HAMAR
Mange mener Bleken kunne hatt dok-
torgrad om hun hadde villet. Men hun
er praktikeren. Liker å stelle i hagen
på sitt lille småbruk på Hamar. Der er
hun gjerne ute hele sommeren. Sier det
betyr mye for helsen, selv om hun ikke
orker like mye som før. Hun er glad i
fjellet, Dovre og Rondane, men det er
også slutt på å gå fra hytte til hytte.
Lykkelig er hun når hun kan se en fan-
tastisk solnedgang med fargespill over
Mjøsa, ha godt samvær med mennes-
ker hun er glad i, eller det går hennes
kjære godt. Familien betyr mye for
henne og hun tilbringer gjerne tid med
sine 2 barn, 3 barnebarn og 3 oldebarn.
Blir aldri lei av å observere barn, som
hun har gjort i flere generasjoner nå.
STERKT PEDAGOGIKKFAG
Unni Bleken blir beskrevet som den
av enkeltpersonene med bakgrunn i
barnehagefeltet som har hatt størst
PORTRETT:
UNNI BLEKEN
30