Spørsmålet har blitt
påtrengende etter at vi har lest KS’ pro-
blemforståelse knyttet til arbeidstidsavtalen i skoleverket forut
for forhandlingene som startet 20. november. KS er inspirert
av resultatet som ble oppnådd da den danske regjeringen slo
danske lærere knockout gjennom lockout og regjeringsdiktat.
Den danske regjeringens retoriske begrunnelser for å erne de
danske lærernes arbeidstidsavtale er nøyaktig de samme som nå
brukes av KS. Begge parter påstår at avtalene er for lite fleksible
og rigide. De har også til felles at de ikke vil konkretisere i hvilke
tilfeller dette gjelder. I stedet serverer de luftige uttalelser om at
skolen må endre seg med tiden og at det er store forskjeller på
store og små skoler eller på skoler i ulike geografiske omgivelser.
Resultatet av den
økte fleksibiliteten i den danske skolen er
at lærerne har fått en økning i undervisningstiden på over 15
prosent. Den økonomiske kompensasjonen for dette er minimal.
Resultatet tilsvarer norske læreres erfaring med hvordan større
fleksibilitet i avtalebestemmelsene om arbeidstid blir brukt av
mange arbeidsgivere.
For å sprite
opp argumentasjonen serveres offentligheten også
direkte feil om hva som er gjeldende avtale i norsk skole. Det
påstås blant annet at Utdanningsforbundet har vetorett mot lokalt
inngåtte avtaler om arbeidstid. Bestemmelsen om at den sentrale
avtalen skulle gjelde dersom man ikke kom til enighet lokalt,
forsvant i 2006. Etter den tid har det vært normal tvisteløsning
ved uenighet om lokal avtale med nemnd og nøytral oppmann.
Sannheten er imidlertid at det ikke har vært behov for noen opp-
mann fordi man ikke har registrert noen tvister om lokal avtale.
En annen påstand
er at avtalen fastsetter detaljerte rammer
for tid til undervisning og forberedelser. Det er riktig at avtalen
fastsetter maksimalt antall undervisningstimer pr. år for en full
stilling. Dessuten har lærerne på ulike trinn rett på å disponere et
antall timer til individuelt for- og etterarbeid, men denne tiden er
på langt nær tilstrekkelig for formålet. Det betyr at det er ledelsen
som i realiteten avgjør hvor mye tid lærerne har totalt til indivi-
duell og kollektiv forberedelse og etterarbeid til undervisningen.
Påstandene ommangelfull
fleksibilitet i dagens avtale bør vur-
deres i forhold til hvordan arbeidsgiverne har brukt den fleksi-
biliteten som faktisk ligger der. Et godt eksempel er endringene
i avtalen som kom på 1990-tallet, da undervisningsplikten ble
definert på årsbasis i stedet for på ukesbasis. Argumentet var at
man burde kunne organisere undervisningen for elevene for-
skjellig i ulike deler av undervisningsåret både av pedagogiske
og organisatoriske grunner. Situasjonen omtrent 20 år etterpå
er at denne muligheten brukes i liten grad. De fleste skolene
planlegger fortsatt undervisningen med like mange timer i de
ulike fagene fra uke til uke. I stedet er denne fleksibiliteten brukt
til å redusere lærernes undervisning i de ulike fagene slik at
de må ta flere fag og klasser. Det ironiske i denne praksisen er
at den «begrunnes» i at lokale skolemyndigheter, i strid med
regelverket, også reduserer elevenes timetall i forhold til det de
har rett til.
Det blir stadig
mer tydelig at KS som representant for kom-
muner og fylkeskommuner prioriterer økonomisk handlings-
rom langt over kvaliteten på opplæringstilbudet de har plikt
til å tilby barn, unge og voksne. De går konsekvent imot alle
forsøk på å lage regler som kan sikre elevene en rimelig tilgang
på lærerkrefter som står i forhold til antall elever. Og de for-
svarer en praksis hvor elevene ikke engang får oppfylt sin rett
til et minste antall undervisningstimer med tilgang til hjelp og
støtte fra lærer.
KS viser liten
forståelse for læreryrkets spesielle utfordringer
og rammer. Når KS argumenterer for økt styring av lærernes
tid, oppfatter lærerne at de ser på yrket deres som en ordinær
kontorjobb. Det er svært urovekkende at interesseorganisasjo-
nen til arbeidsgiverne i skolen ser ut til å kjenne læreryrket og
lærerhverdagen så dårlig, og at man uttrykker seg på en måte
som oppfattes som respektløs.
Og ja, det blir vanskelige forhandlinger.
«Det blir
vanskelige
forhandlinger.»
Fleksibilitet for å kutte?
Fra forbundet
Utdanningsforbundet
Terje Skyvulstad
|
1. nestleder
56 |
UTDANNING
nr. 20/29. november 2013
FOTO
STIGBRUSEGARD
Ut_56.indd 56
22.11.13 08:37
