Utdanning nr. 2 - 2017

33 / 60

33 |UTDANNING nr. 2/27. januar 2017
En flyktning
spisser sitt ord
Eleven hadde ikke vært lenge i Norge da han hadde
et klart budskap til Marianne Gaasø.
«Faen», hvisket han i øret hennes.
TEKST KjerstiMosbakk
FOTO Privat
Men la oss spole tilbake, historien begynner noen
år tidligere med en annen elev, ei jente som to
dager etter å ha kommet til Norge satt i klassen til
Marianne Gaasø. Hun kunne ikke norsk, og lære-
ren satte i gang med å lære henne språket.
– Vi jobba mye med farger og tall. Jeg lærte
henne mange substantiver og trodde at bare jeg ga
henne en ordbank, var alt i boks. Men det var ikke
det jenta lærte, hun lærte av alt annet som skjedde
i klasserommet og snappa opp «god morgen», «går
det bra?» og så videre, forteller Gaasø.
Som hedmarking med bred dialekt bestrebet
Gaasø seg på å snakke bokmål på jobb, fordi det er
det elevene skal lære. At dialekten allikevel skin-
ner igjennom mer enn hun var klar over, forsto
hun en dag hun hadde uteskole med klassen. Tida
var inne for å gå tilbake til klasserommet, og hun
ropte «nå må alle barna komme!», på standardisert
lærerspråk.
- Da svarer jenta som på det tidspunktet hadde
vært i Norge i to måneder «ja, je kjæm», forteller
Gaasø med sin bredeste dialekt og ler ved minnet.
– Da skjønte jeg virkelig hvilken påvirkning jeg har.
Jeg forsto at barn tenker i helhet, vi kan ikke lære
dem ett og ett ord fordi de lærer i kontekst.
De fineste ordene
Tida går, og Gaasø tar stadig imot nye elever. En
dag har hun språkgruppe og forteller barna at hun
synes det er fantastisk å være norsklærer, for da
kan hun lære barna så fine ord. Hun vil lære dem
de fineste og beste ordene, så de skal bli den snil-
leste klassen i verden.
– Da sier en liten rakker «kom hit», forteller
Gaasø. Han vil hviske henne noe i øret, strekker
seg opp på tå, gliser bredt og hvisker «faen», før
han springer av gårde med glitrende blikk.
– Jeg sto igjen og måtte le inni meg, for han
hadde rett. Glimtet han hadde i øynene var ube-
talelig, det sa: «Du skulle bare visst hvilke ord
jeg kan». Det var ikke bannskap, han sa det i en
språkrelevant sammenheng. Det er forskjell på
å banne høyt og å hviske til læreren, sier Gaasø.
Hun synes disse historiene i sammenheng forteller
både om hvor mye påvirkning hun har og hvor mye
elevene får med seg av livet utenfor.
Føler seg privilegert
Gaasø trives godt som lærer i en velkomstklasse.
Selv om hun er på mellomtrinnet, føler hun seg
ofte like privilegert som en lærer i første klasse.
– Jeg er den første læreren de møter i Norge og
får en stor rolle. Vi følger læreplanen i grunnleg-
gende norsk, med læringsmål som er mer knytta til
person enn læreplaner på mellomtrinnet normalt
er. Elevene skal uttrykke tanker, ønsker og drøm-
mer. Det gjør at vi får et personlig og nært forhold,
det er veldig spesielt. Og elevene gleder seg til sko-
len! Mange synes at helga er kjedelig, men mandag
er fantastisk for da skal de på skolen. Hvor mange
andre 12-åringer sier det?
Gylne øyeblikk
I denne spalta forteller lærere og barnehagelærere om
noe de har lyktes særlig godt med.
Marianne
Gaasø (45)
Hvem:
Kontaktlærer i
velkomstklassen ved
Fjell skole i Drammen.
Godt å tenke på:
At jeg er privilegert
som får være den
første læreren
minoritetsspråklige
barn møter i Norge.
De gleder seg til skolen
på mandager, hvor
mange andre
12-åringer gjør det?
Har du opplevd et gyllent øyeblikk
som du vil dele med andre?
Tips oss! .
Merk e-posten «Gylne øyeblikk».