Table of Contents Table of Contents
Previous Page  33 / 60 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 33 / 60 Next Page
Page Background

33 |

UTDANNING

nr. 2/27. januar 2017

En flyktning

spisser

sitt ord

Eleven hadde ikke vært lenge i Norge da han hadde

et klart budskap til Marianne Gaasø.

«Faen», hvisket han i øret hennes.

TEKST

KjerstiMosbakk

|km@utdanningsnytt.no

FOTO

Privat

Men la oss spole tilbake,

historien begynner noen

år tidligere med en annen elev, ei jente som to

dager etter å ha kommet til Norge satt i klassen til

Marianne Gaasø. Hun kunne ikke norsk, og lære-

ren satte i gang med å lære henne språket.

– Vi jobba mye med farger og tall. Jeg lærte

henne mange substantiver og trodde at bare jeg ga

henne en ordbank, var alt i boks. Men det var ikke

det jenta lærte, hun lærte av alt annet som skjedde

i klasserommet og snappa opp «god morgen», «går

det bra?» og så videre, forteller Gaasø.

Som hedmarking med bred dialekt bestrebet

Gaasø seg på å snakke bokmål på jobb, fordi det er

det elevene skal lære. At dialekten allikevel skin-

ner igjennom mer enn hun var klar over, forsto

hun en dag hun hadde uteskole med klassen. Tida

var inne for å gå tilbake til klasserommet, og hun

ropte «nå må alle barna komme!», på standardisert

lærerspråk.

- Da svarer jenta som på det tidspunktet hadde

vært i Norge i to måneder «ja, je kjæm», forteller

Gaasø med sin bredeste dialekt og ler ved minnet.

– Da skjønte jeg virkelig hvilken påvirkning jeg har.

Jeg forsto at barn tenker i helhet, vi kan ikke lære

dem ett og ett ord fordi de lærer i kontekst.

De fineste ordene

Tida går, og Gaasø tar stadig imot nye elever. En

dag har hun språkgruppe og forteller barna at hun

synes det er fantastisk å være norsklærer, for da

kan hun lære barna så fine ord. Hun vil lære dem

de fineste og beste ordene, så de skal bli den snil-

leste klassen i verden.

– Da sier en liten rakker «kom hit», forteller

Gaasø. Han vil hviske henne noe i øret, strekker

seg opp på tå, gliser bredt og hvisker «faen», før

han springer av gårde med glitrende blikk.

– Jeg sto igjen og måtte le inni meg, for han

hadde rett. Glimtet han hadde i øynene var ube-

talelig, det sa: «Du skulle bare visst hvilke ord

jeg kan». Det var ikke bannskap, han sa det i en

språkrelevant sammenheng. Det er forskjell på

å banne høyt og å hviske til læreren, sier Gaasø.

Hun synes disse historiene i sammenheng forteller

både om hvor mye påvirkning hun har og hvor mye

elevene får med seg av livet utenfor.

Føler seg privilegert

Gaasø trives godt som lærer i en velkomstklasse.

Selv om hun er på mellomtrinnet, føler hun seg

ofte like privilegert som en lærer i første klasse.

– Jeg er den første læreren de møter i Norge og

får en stor rolle. Vi følger læreplanen i grunnleg-

gende norsk, med læringsmål som er mer knytta til

person enn læreplaner på mellomtrinnet normalt

er. Elevene skal uttrykke tanker, ønsker og drøm-

mer. Det gjør at vi får et personlig og nært forhold,

det er veldig spesielt. Og elevene gleder seg til sko-

len! Mange synes at helga er kjedelig, men mandag

er fantastisk for da skal de på skolen. Hvor mange

andre 12-åringer sier det?

Gylne øyeblikk

I denne spalta forteller lærere og barnehagelærere om

noe de har lyktes særlig godt med.

Marianne

Gaasø (45)

Hvem:

Kontaktlærer i

velkomstklassen ved

Fjell skole i Drammen.

Godt å tenke på:

At jeg er privilegert

som får være den

første læreren

minoritetsspråklige

barn møter i Norge.

De gleder seg til skolen

på mandager, hvor

mange andre

12-åringer gjør det?

Har du opplevd et gyllent øyeblikk

som du vil dele med andre?

Tips oss!

redaksjonen@utdanningsnytt.no

.

Merk e-posten «Gylne øyeblikk».