Utdanning nr. 2

39 |

UTDANNING

nr. 2/27. januar 2017

«Eksamen skal så langt

sommulig åpne for det

mangfoldet som er

beskrevet i læreplanen.»

novelle har vært gjengangere i eksamenssettene.

Revisjonen av læreplanen høsten 2013 markerte

derfor et veiskille der fokus dreide vekk fra sjan-

grer over til mer overordnede teksttyper.

Begrunnelsen for disse endringene er hentet fra

nyere skriveforskning og en skriveideologi som

fokuserer på kommunikasjonens grunnhensikt.

I artikkelen «Fra sjangerformalisme til sjange-

ranarki» drøfter Marte Blikstad-Balas og Frøydis

Hertzberg mulige positive effekter av lærepla-

nendringen: Det kan […] tvinge fram en større

bevissthet rundt skrivingens formål» (2015, s. 50)

og det kan minske risikoen for sjangerformalisme.

Samtidig peker forfatterne på at et fullstendig fra-

vær av rammer vil vanskeliggjøre skrivingen for

noen elever.

Erfaringer fra sensuren de siste tre årene har vist

usikkerhet rundt hvilke tekstnormer som skulle

legges til grunn for vurderingen når oppgavene

ikke har hatt tydelige sjangerinstrukser. Særlig er

dette problematisert i forbindelse med de kreative

tekstene. En sjanger kan oppfattes som en over-

enskomst mellom den som skriver teksten og den

som leser den. Den kreative teksten har slik sett

utfordret sensorene fordi den kan åpne for større

mangfold og variasjon i elevsvaret. Når det er sagt,

var det lignende utfordringer også tidligere når det

i oppgavene ble bedt om helt spesifikke sjangrer.

Det var ikke alltid overenskomst mellom senso-

rene når de diskuterte hva som var en god novelle

eller et godt kåseri.

Til en viss grad skal det være vanskelig å være

sensor i et fag der det nødvendigvis ikke finnes en

fasit. I mange sammenhenger må sensor bruke sitt

profesjonelle skjønn i vurderingsarbeidet. Dette

gjelder også instruksen «ta utgangspunkt i en

tekst», somVaag nevner i sitt innlegg. Å formulere

et fasitsvar på hvordan dette konkret skal gjøres i

et elevsvar, vil kunne utelukke andre selvstendige

og gode løsninger.

Utdanningsdirektoratet arbeider for at senso-

rene, gjennom aktiv bruk av vurderingsskjemaet

og kontinuerlig dialog på sensorskoleringene, vil

få en økt felles forståelse av hvordan man kan

vurdere oppgavene der det bes om kreativ tekst.

Man må kunne forvente at slike skriveoppgaver

også brukes i opplæringen, og at sensorenes fag-

lige skjønn og kjennetegnene på måloppnåelse vil

gi pålitelig sensur også av denne typen elevsvar.

Vurderingsskjema og

tolkningsfellesskap

Vaag etterspør også et mer finmasket vurderings-

skjema for de ulike teksttypene. De siste årene

har vi revidert vurderingsskjemaene flere ganger

etter innspill fra sensorer og lærere. Vi har nå tre

ulike vurderingsskjemaer med kjennetegn som er

tilpasset resonnerende/argumenterende tekster,

tolkinger og analyser, og kreative tekster. De fleste

sensorene mener dette er gode skjemaer som også

fungerer i opplæringen. Men skjemaene har ikke

detaljerte beskrivelser for hver karakter, og sensor

må vurdere helheten etter å ha sett på tekstforstå-

else, struktur, språk, faglig innhold med mer.

Det er viktig å finne fram til et hensiktsmessig,

felles språk for vurdering av elevtekster til eksa-

men. Samtidig er det fortsatt slik at sensor må

bruke sitt profesjonelle skjønn for å vurdere om

et element av besvarelsen er «nokså godt» eller

«godt». Å etablere tolkningsfellesskap mellom

sensorene er en viktig del av kvalitetssikringen

av sensuren, både på sensorskoleringer og i fel-

lessensuren. Uansett hvor detaljerte og tydelige

vurderingskriteriene blir, kan det alltid dukke opp

et svar som ikke passer helt til skjemaet, men som

samtidig fungerer som et relevant og kanskje til og

med et veldig godt svar på oppgaven.

Anonymisert sensur

Tore Vaag etterspør en mer anonymisert sensur og

peker særlig på hvordan skolenavnet kan skape

forutinntatthet hos sensor. På dette feltet har det

skjedd store endringer det siste året.

Tidligere var sensors arbeidsoversikt organi-

sert etter hvilke skoler besvarelsene kom fra. Nå

ser sensor alle sine digitale besvarelser i tilfeldig

rekkefølge, uavhengig av skole, og det står ikke

hvilken skole de kommer fra. Tidligere var det

mulig å forstå av kandidatnumrene hvilke kandi-

dater som var fra samme skole. Nå inneholder ikke

lenger numrene slik informasjon, og besvarelsene

blir ikke merket med skolens navn. Det er fortsatt

mulig å finne ut hvor en besvarelse kommer fra, i

tilfelle man trenger kontakt med skolen for å løse

praktiske problemer, men sensor ser aldri navn

eller fødselsnummer. Noen papirbesvarelser blir

fortsatt sendt direkte fra skolene, men norskfaget

har nå nær hundre prosent digitale besvarelser.

Den viktige dialogen

Utdanningsdirektoratet legger store ressurser i å

kvalitetssikre eksamensoppgavene og sensuren

i avsluttende eksamen i norsk. Likevel opplever

sensorer at vurderingen kan være krevende. Det

samsvarer med en allmenn enighet i skriveforsk-

ningsmiljøene om at det er vanskelig å oppnå

samme pålitelighet i skriveprøver som i for

eksempel matematikk.

En eksamen skal være både forutsigbar og ny.

Lærere og elever skal kunne øve til eksamen,

samtidig som oppgavene de møter, forhåpentligvis

oppleves som ferske. Eksamen skal så langt som

mulig åpne for det mangfoldet som er beskrevet i

læreplanen. For at sensorene skal kunne vurdere

dette på samme måte, må de både bruke eksa-

mensveiledningen og det felles vurderingsskje-

maet og delta aktivt på sensorskoleringene. Det

profesjonelle skjønnet utvikles gjennom dialog

med andre sensorer. Det er nødvendig å ha gode

felles retningslinjer, men også helt nødvendig at

sensorene lytter til hverandre og deltar i å bygge

et tolkingsfellesskap.