Utdanning nr. 2

40 |

UTDANNING

nr. 2/27. januar 2017

Innspill

Forslaget til ny rammeplan for

barnehagen inneholder mye

positivt ommangfold, men gir

ikke tydelige nok føringer for

arbeid med flerspråklige barns

språkutvikling.

Rammeplanforslaget diskuteres

i disse dager

både i Utdanning og andre steder. Med dette inn-

legget bringer vi inn et perspektiv som, så langt vi

har sett, ikke har vært berørt, men som er vesent-

lig, både for barn med andre morsmål enn norsk

og for det norske samfunnet.

I en offentlig utredning fra 2010, «Mangfold og

mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i

opplæringssystemet», heter det (s. 12): «Utvalget

er samlet om at det er nødvendig med en hold-

ningsendring i opplæringssystemet, og i samfun-

net generelt, slik at flerspråklighet sees som en

verdi for den enkelte og for Norges muligheter til

å lykkes i et globalt arbeidsmarked».

Barn med andre morsmål enn norsk trenger

både morsmål og norsk. De må kunne norsk for å

klare seg i Norge, og svært mange må kunne mors-

målet for å kommunisere godt med sine nærmeste.

Bruker de begge språkene mye, kan de dessuten

bli flerspråklige som voksne. Både forholdet mel-

lom barn og foreldre og samfunnets behov for

«Både forholdet mellom barn

og foreldre og samfunnets

behov for kompetanse i mange

språk er gode grunner til at

barnehagen bør bidra til at

barna blir flerspråklige.»

Barnehagen må få tydelige føringer

for flerspråklighet

Helene Valvatne

pensjonert høgskolelektor

Barnehagelærer-

utdanningen

Høgskolen i Oslo og

Akershus

Astri Heen Wold

professor emeritus

Psykologisk institutt,

Universitetet i Oslo

FOTO

PRIVAT

kompetanse i mange språk er gode grunner til at

barnehagen bør bidra til at barna blir flerspråk-

lige. Dessverre er det ikke tydelige nok føringer

for dette i det framlagte utkastet til ny rammeplan.

«Mangfold» er et honnørord i utkastet. Det

heter blant annet at barnehagen skal:

– «bruke mangfold som en ressurs i det pedago-

giske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna

ut fra deres egne kulturelle og individuelle forut-

setninger» (s. 5)

– «anerkjenne barnas ulike språk og kommu-

nikasjonsuttrykk og verdsette mangfold» (s. 9)

– «synliggjøre språklig og kulturelt mangfold,

støtte barnas ulike kulturelle uttrykk og identiteter

og fremme mangfold i kommunikasjon, språk og

uttrykksformer» (s. 12)

Det er uklart hvilke forskjeller mellom barn

det siktes til med ordet «mangfold», også i

mer spesifikke formuleringer som «mangfold

i kommunikasjon, språk og uttrykksformer».

Denne formuleringen kan vise til ulike språklige

uttrykksformer som rim, eventyr, fortellinger,

og til skriftlig og muntlig kommunikasjon. Det

kan ligge et flerspråklighetsperspektiv implisitt i

disse føringene, men dette må tydeliggjøres. Det

er påfallende at morsmålet til barn med mino-

ritetsbakgrunn ikke er nevnt eksplisitt i noen av

sitatene ovenfor.

«Morsmål» er bare brukt én gang i rammeplan-

utkastet. Det heter at personalet i barnehagen skal

«bidra til at språklig mangfold blir en berikelse

for hele barnegruppen, støtte flerspråklige barn i

å bruke sitt morsmål og samtidig aktivt fremme

barnas norskspråklige kompetanse» (s. 10).

Hva det betyr å støtte barn i å bruke morsmålet,

er imidlertid også uklart. Det kan bety å støtte at

de bruker morsmålet, eller å gi dem ulike former

for oppmuntring og støtte til å bruke morsmålet.

Når formuleringen ses i sammenheng med fort-

settelsen, «aktivt fremme barnas norskspråklige

kompetanse», vil den lett bli tolket som at barne-

hagen skal forholde seg temmelig passivt til barnas

morsmålsutvikling. En slik tolkning synes også

rimelig når rammeplanutkastet ses i sammenheng

med høringsbrevet. Der er det bare barnehagens

ansvar for utvikling av norsk som andrespråk

som trekkes fram. Vi ser den temmelig ensidige

vektleggingen av norsk som svært problematisk.

Barnehagen skal utvilsomt arbeide mer med norsk

enn med morsmål, men vi mener den også må

pålegges medansvar for morsmålsutvikling.

Mange tenker at morsmålet er foreldrenes

ansvar. Foreldrene må helt klart ta hovedansva-

ret, ved å snakke morsmålet med barna og også på

andre måter bidra til utviklingen av dette språket.

Morsmålet er imidlertid under sterkt press, og for-

eldre kan trenge aktiv medvirkning fra barnehagen

for at barna skal ta vare på og videreutvikle det.

Forskning og erfaring viser at barna ofte bruker

morsmålet så lite at utviklingen stopper opp, kom-

petanse går tapt, og kommunikasjonen mellom

barn og foreldre blir skadelidende. Ifølge tospråk-

lighetsforskeren Lily Wong Fillmore er morsmålet

mer utsatt jo yngre barna er når de kommer i et

miljø der alt foregår på majoritetsspråket. Hennes

undersøkelse av cirka 200 barn i USA, med ulike

morsmål, viste at cirka halvparten av dem etter

ett år i barnehage nesten bare snakket engelsk,

også med foreldre som var dårlige i engelsk. Hun

er bekymret, og mener pedagogiske institusjoner

må bidra til å forhindre en slik utvikling.

God kommunikasjon mellom barn og foreldre

forutsetter at de har et felles språk. Barnehagen

kan bidra til dette ved å støtte opp om barnas

morsmål. Mye kan gjøres uten ekstra kostnader i

samarbeid med foreldre og andre. Noen barn tren-

ger imidlertid så mye morsmålsstøtte i barneha-

gen at det er nødvendig å ha ansatte med samme

morsmål. Dette kan bety ekstra utgifter, men tidlig

innsats for morsmål kan være helt avgjørende for

hvordan det går med barna, i barnehagealder og

senere.

Flerspråklighet er verdifullt, for den enkelte og

for samfunnet. Barn har kapasitet til å lære seg

både to og flere språk når språkene brukes mye.

Barnehagen, og grunnskolen, må derfor få tyde-

lige signaler om å fremme flerspråklig utvikling.

Barnehagens ansvar for norsk er godt ivaretatt i

rammeplanforslaget. I den endelige planen må

også medansvar for morsmålet uttrykkes tydelig.