22 / 68
22 |
UTDANNING
nr. 21/9. desember 2016
Hovedsaken
OVERGREP I SKOLEN
De ble enige om å hjelpe hammed å undersøke
mulighetene for førtidspensjon.
– Men han var for ung til det, sier Engen.
Læreren fortsatte å jobbe en liten stund til, men
så ble han sykmeldt. Han søkte nye jobber. Lærer-
jobber. Aarhus informerte skolesjefen om utfallet
av møtet, og husker at skolesjefen var fornøyd.
Tysvær 2016
På Frakkagjerd skole har Fredrik funnet musikk-
rommet. Fløyter, trommer og gitarer er plassert i
hyller og på gulv. Fredrik klimprer på strengene til
en gitar, bøyer seg og kikker i de nederste hyllene.
– De instrumentene vi brukte, er ikke her. De
har vel kastet dem til helsikes, sier han og ler.
Han vandrer rundt i rommet. Leser skriblerier
på pultene, tar på instrumentene og smiler.
– Jeg har jo noen gode minner fra ungdoms-
skolen også, sier han.
Men overgrepene har skyggelagt dem. Lagt
skygger over voksenlivet også. Fredrik giftet seg,
fikk barn og hadde jobb. Han trodde han var ferdig
med minnene om overgrepene, men etter noen år
gikk ekteskapet i stykker. Han klarte ikke å jobbe
og lukket seg inne.
Selv som voksen kjente han skam. Skam over
å ha latt det skje.
– Læreren snakket hele tiden om at det var like-
verdig. Det kunne jo være fysisk godt og det gjorde
jo alt enda verre, sier han.
– Jeg var så forbanna på meg selv. Hvorfor
gjorde jeg ikke noe? Hvorfor sa jeg ingenting?
spør Fredrik.
Og har svarene; han torde ikke si nei til Lære-
ren, og han fryktet at noen skulle oppdage det som
skjedde. På en tur med orkesteret møtte han en
jente.
– Etter det ble det slutt. Jeg var jo blitt større,
og jenta gjorde at han lot meg være, sier Fredrik.
Han fortalte om overgrepene til kjæresten sin.
– Det var overraskende enkelt. Men jeg sa sam-
tidig at jeg var ferdig med det, at alt var bra nå,
sier han.
Det var det dessverre ikke. På videregående skole
hadde han det tøft. Minnene plaget ham. Bildene og
lydene fylte hodet. Fredrik drakk mye, hørte på høy
musikk, tok tabletter og gjorde det han kunne for
å flykte fra sine egne tanker. Men klarte det ikke.
.
Læreren får
en strålende attest
21. mai 1999, Tysværvåg
barne- og ungdomskule
– Jeg trodde jeg var ferdig med det. Da jeg fikk
den attesten, syntes jeg det var godt og bra. Jeg var
bestemt på å ikke jobbe i ungdomsskolen igjen, og
det gjorde jeg heller ikke, sier Læreren.
I attesten står det: «…er ein høgt respektert
lærar og kollega. Han har ei god hand med arbei-
det som klassestyrar, er arbeidsam og fagleg svært
dyktig. Han er interessert og engasjert i det meste
som rører seg i skulen.»
– Jeg skrev det som sant var. Han var en etter-
traktet lærer, en kulturpersonlighet. Det stemte alt
det, sier Dagfinn Engen, som var rektor og Lære-
rens nærmeste overordnede.
– Du visste at han var en overgriper. Likevel
skrev du ingenting om det i attesten?
– Nei, det var aldri et alternativ. Men jeg var
usikker på om jeg skulle gi ham en attest. Men
det står i avtalen at lærere som slutter, har krav
på en attest, og ut ifra at han ikke var dømt for
noe, og det vi trodde da, ble det bestemt at han
skulle få attest. Jeg valgte å fokusere på det fag-
lige, sier Engen.
– Var det riktig å gi ham en attest?
– Den gangen tenkte jeg: Hva skal mannen
leve av? I en attest var det var vanlig å liste opp de
områder som læreren behersket godt, og de erfa-
ringer han hadde fra arbeidet sitt. Men det kunne
kanskje vært en annen måte å gjøre det på, sier
Dagfinn Engen.
Han fikk støtte av sin leder, Vidar Aarhus.
– Engen ringte og lurte på om vi skulle gi ham
en attest. Tanken var at dersom han skulle komme
BT
«Det står i avtalen at lærere som slutter, har krav på
en attest, og ut ifra at han ikke var dømt for noe, og
det vi trodde da, ble det bestemt at han skulle få attest.
Jeg valgte å fokusere på det faglige.»
Dagfinn Engen, rektor og Lærerens nærmeste overordnede