Background Image
Table of Contents Table of Contents
Previous Page  28 / 60 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 28 / 60 Next Page
Page Background

28 |

UTDANNING

nr. 16/2. oktober 2015

– En som har

det bra med

seg selv,

mobber ikke

Intervju

Det er to tidligeremobbere enige om. I dag synes de det er vondt

å tenke på demdemobbet.

TEKST OG FOTO

KariOlivVedvik

|kov@utdanningsnytt.no

– Jeg kan bli irritert

på alle dem som heiet på meg

i det stille, som oppildnet meg til å fortsette i en

rolle jeg hadde fått. Ingen sa at de gjorde noe galt,

det var jeg som tok støyten, sier Harald (20).

Kompisen Simon (18) har også vært en mobber.

De er begge fra Vestlandet, men bor i dag i Oslo. De

visste om hverandre, men ble først venner etter at

de flyttet til hovedstaden.

Skammer seg

Simon og Harald har gått på forskjellige skoler,

men historiene deres minner om hverandre.

– Det var ingen vits i å sette meg i skammekro-

ken. Da ble jeg bare sintere. Har barn ugrei opp-

førsel, må lærere og andre ta seg tid til å trenge

ned i følelsene. Jeg ble aldri godtatt, alt ble møtt

med avsky og straff. Jeg var populær, men ensom,

forteller Harald.

Han vet i dag at det var mennesker som brydde

seg og var glad i ham, men han oppfattet det ikke.

Oppfølgingen av ham var der, men den var helt

feilslått i forhold til de behov han hadde. Det skulle

ta noen år før han selv klarte å bryte ut av rollen.

Også Simon hadde sin rolle.

– Jeg var den som førte an. Den rollen hadde jeg

tidlig. Det var en som ble så sint, og ham terget jeg

hver dag til han eksploderte. Da sloss vi. Hver dag.

Jeg var mye større og sterkere. I dag tenker jeg på

ham ofte, hvordan han har det og hva jeg gjorde

mot ham. Jeg skammer meg, men den gangen

skjønte jeg ikke hvor grusom jeg var.

Jenta som sa ifra

Den eneste gangen Simon kommer på at han

skammet seg over det han holdt på med, var da

ei jente tok mobbeofferets parti og spurte hva han

holdt på med.

– Det gjorde inntrykk på meg.

Det var flere møter med skolen og foreldrene.

– Da fikk jeg Simon-tid. Jeg ble sett og hørt, men

det utgjorde ingen forskjell.

Simon ble flyttet ut av normalklassen og plas-

sert sammen med elever med spesielle behov.

– Jeg ble testet. Jeg hadde langt høyere IQ enn

gjennomsnittet. Derfor passet jeg ikke inn der heller.

– Foreldre stenger barn ute

Begge guttene mener at mye av årsaken til at de

tidlig ble låst i en rolle, lå hos foreldrene til andre

barn i klassen.

– Allerede fra 10-årsalderen ble jeg utestengt av

enkelte av foreldrene til klassekameratene mine.

Jeg anslår at jeg ble bedt i tre av ti bursdagsselskap.

Og i de få jeg gikk i, følte jeg at jeg ble uglesett,

sier Simon.

Det å få en rolle oppfatter de begge som negativt

for alle parter.

– Jeg følte også at foreldrene mobbet meg og at

jeg var en det ikke var verdt å være grei mot. Jeg

skulle ha ønsket at flere ga meg et godt blikk, et

smil, et tegn på at jeg betydde noe positivt jeg også.

Det var først når jeg følte meg sett og elsket at jeg

klarte å føle at jeg betydde noe, sier Harald.

«Det var ingen vits i å sette

meg i skammekroken.

Da ble jeg bare sintere.»