61 |
UTDANNING
nr. 2/23. januar 2015
Minneord
Anne Birgitte Berentzen
Anne Birgitte Berentzen
døde etter et kort syke-
leie 7. desember, to uker før hun ville fylt 99 år.
Hun var en pionér innen norsk førskolelærer-
utdanning.
Anne Birgitte Berentzen
mistet begge sine for-
eldre under spanskesyken, og hun vokste opp
sammen med tre søsken hos sin farmor i Dram-
men. Der tok hun middelskoleeksamen. Senere
tok hun blant annet Statens lærerinneskole i hus-
stell, barnehagelærerutdanning ved Barneverns-
akademiet i Oslo, og examen artium som privatist.
Etter flere års praksis
fra blant annet barnehager
ble hun i 1955 ansatt som lærer ved det som het
Menighetspleienes Barnevernsinstitutt (senere
Dronning Mauds Minne) i Trondheim, som var den
eneste barnehagelærerutdanning utenfor Oslo.
Hun var da formann i Norske barnehagelæreres
forening. Hun må ha vært en avholdt lærer – hun
hadde kontakt per brev med sin første klasse helt
til det siste.
Fra 1967 var hun rektor
ved Sørlandets barne-
hagelærerskole i Kristiansand, da landets tredje
institusjon på dette fagområdet. I en jubileums-
bok omtales hun som « … en drivkraft og spore for
lærere og studenter. Vi som fikk oppleve hennes
innsikt, hennes krav til egen innsats og enorme
arbeidskapasitet gjennom en årrekke ble ført inn
i forpliktende samarbeid …. De utallige stensiler
og kompendier som ble utarbeidet, bearbeidet
og distribuert fra hennes hånd, vil bli husket og
bevart som verdifull historie fra en pionértid.» I
denne tiden tok hun også mellomfag i pedagogikk.
På grunnlag av dette og studier i utlandet fikk hun
etterhånden særskilt lektorkompetanse. Da hun
hadde passert 60, kontaktet hun departementet
med sikte på avløsning.
Departementet tilskyndet da
at hun dro til
Tromsø lærerhøgskole, hvor det skulle etable-
res såkalt desentralisert førskolelærerutdanning:
personer som allerede jobbet i førskoler, kunne
ha sin praksis der og komme inn til samlinger
ved lærerhøgskolen ca. åtte uker i året. Hun så
nok på departementets tilskyndelse som et kall.
Hun underviste studentgruppen på høgskolen, men
fremfor alt besøkte hun dem over hele Nord-
Norge, med Widerøes små grønne Twin Ottere,
som ikke var verdens mest komfortable frem-
komstmidler; med hurtigruta, hvor ikke alle ski-
pene var like komfortable og stabile som nå; med
lokalbåter, som kunne være enda mindre komfor-
table, og med sin lille røde folkevognboble. Utdan-
ningstilbudet var noe omstridt, og studentene ble
kalt «fjern-bertan te ho Anne Birgitte»; det var
neppe ment som en hedersbetegnelse, men ble
det, da utdanningstilbudet viste seg å være meget
vellykket. Hun ble i Tromsø til oppnådd pensjons-
alder.
Anne Birgitte Berentzen
var medlem av Dag-
institusjonsutvalget som i «NOU 1972: 38 Før-
skoler» fremmet forslag til den første norske
barnehageloven. Her var hun en viktig talskvinne
for et mindretall som gikk inn for at barnehagen
skulle ha samme verdigrunnlag som grunnskolen.
Dette gikk ikke gjennom den gangen, men pekte
fram mot dagens ordning, hvor barnehagene og
skoleverket har en felles formålsparagraf.
Som pensjonist flyttet
hun til Rykkinn i Bærum
i Akershus, for å kunne bo nær sin søster. Anne
Birgitte Berentzen hadde ikke egne barn, men ble,
etter sine søskens bortgang, en mater familias som
holdt nøye regnskap med alle sine søskens olde-
barn. Så lenge kreftene tillot det, dro hun i alle
familiebegivenheter. Sine siste år tilbrakte hun i
en leilighet med omsorg på Bekkestua i Bærum.
I sin ungdom
var hun aktiv i Moralsk Opprust-
ning, og feiret sin 90 års dag i denne foreningens
lokaler i Oslo. Hennes vennekrets fra denne beve-
gelsen var stor, men mot slutten var det få igjen.
Hun skaffet seg imidlertid nye venner, ofte minst
en generasjon yngre.
Hun var et aktivt kirkemedlem
som blant annet
satt i det første menighetsrådet i Kroken menig-
het i Tromsø. I Bryn og Haslum var hun en aktiv
kirkegjenger, de siste årene aktiv bruker av
kirkeskyssen. I den aller siste fasen så hun fram til
besøkene fra sin sokneprest.
Karl Øyvind Jordell
FOTO
PRIVAT