64 / 100
Veiledning
Fra «Ja, men» til «Ja vel»
■
■
av annette haugsgjerd
,
høgskolelektor
i
pedagogikk
Å være veileder er blitt definert som
«å hjelpe eller lede en annen til å for-
stå eller finne en utvei/løsning». Det
er godt å la seg lede. En kan dagdrøm-
me på veien uten å måtte stå til rette
overfor seg selv om en ender opp på
feil sted. I boka
Sjelsord
snakker Helge
Torvund om «Ja, men»-spillet som
et mulig evighetsspill. Når jeg spiller
som veileder, kommer jeg hele tiden
med nye forslag til løsning. Er jeg
veisøker, avviser jeg alle forslag som
ubrukelige. Mange er utholdende i
dette spillet. Som Monopol kan det
trekke ut i det uendelige uten at vi har
kommet nærmere en avgjørelse.
«Ja, men»-spillet er lett å like. Det
kan vi holde på med i måneder og år
uten å bevege oss av flekken, og for
den som blir veiledet, og som kanskje
allerede er trøtt, er det godt å slippe
å bevege seg. Derfor blir veileders
ansvar tydelig: å stoppe spillet slik
at man sammen kan komme seg ut i
terrenget. Det kan være ubehagelig
å være den som stopper og setter
grenser, men her handler det mer om
å bekrefte en realitet: Ingen andre enn
jeg kan være fullt ut ansvarlig for meg.
Den flyktige trøsten i et «ja, men»-
spill gir ingen støtte til oss i denne
ensomheten. Det kan vi kun få gjen-
nom en støtte og aksept for at å velge
er vårt eget ansvar. Da kan vi kanskje
orke å traske videre og lete etter nye
lysninger i skogen. Med andre ord,
grenser satt med ærlighet, i aksept og
uten å dekke til virkeligheten, er ofte
det vi trenger, selv om vi ikke alltid vil
vedkjenne oss det.
Meg, deg og dette ansvaret er kom-
pliserte ting. Kompliserte ting kan
være slitsomt. Derfor var det en let-
telse å oppdage at det finnes en enkel
oppskrift som jeg kan ha med meg
på veilederkrakken: «Ja vel»
.
Disse
forløsende ord fant jeg hos tidligere
nevnte Torvund, som mener at disse
to små ord sier det som trengs: «Jeg
har lyttet til deg», «Jeg har forstått»
og «Det er ingenting jeg kan gjøre
med det». Nei vel, men energi og mot
til å gå videre har jeg kanskje fått om
det er jeg som har søkt veiledning.
Dette er empatiens kraft i praksis.
Jeg har en kollega som iblant sier:
«Jeg kan ikke vite det jeg ikke vet».
Selvsagt. Så er det sånn at vi noen
ganger kan velge hva vi har lyst til
å vite eller forstå. Vi kan velge bort
det som ikke passer oss, som i «ja,
men»-spillet. En god veileder verd-
setter ærlighet og sannhet og utfor-
drer med et «ja vel!». En som opp-
riktig og modig søker veiledning, er
åpen for å ta denne utfordringen.
En veileder kan godt være lat, så
lenge hun er modig, sannferdig og
tro mot virkeligheten. I motsatt fall er
hun rådgiver, og det er jo noe annet.
64
Bedre Skole nr. 1
■
2015