Første Steg nr. 3-2015

VERDIFULLE SAMTALER

Solstads studie viser hvor viktig det er

å gi rom for samtaler i forbindelse med

lesestundene i barnehagen. Samtaler

underveis i høytlesningen represen-

terer ifølge studien hennes, en særlig

kvalitet. Barnehagepersonalet bør derfor

sørge for å skape mulighet for samtale

og refleksjon rundt bøkene som blir

lest, gjennom samtaler barna imellom.

Lesegruppene bør ikke være for store.

Da kan det bli vanskeligere for barna å

delta i samtalene. Frivillighet og sponta-

nitet er nemlig viktige stikkord i denne

sammenhengen.

Solstad er ikke sikker på hvormange

barnehager som følger opp lesestun-

den med å samtale om det de leser.

Det foreligger ikke forskning som kan

dokumentere at det leses for alle barn

i barnehagen, og vi vet derfor heller

ikke om samtaler er en integrert del av

høytlesningspraksisen. Solstad ønsker

med sin forskning å sette søkelys på hva

samtaler underveis i høytlesningen kan

bidra til.

Lesestunder for barn er ifølge Solstad

å betrakte som

kommunikasjonshendel-

ser

. Enhver kommunikasjonshandling

må fortolkes av deltakerne for atmening

skal produseres. Dermed er det ikke nok

å konsentrere seg omoppleseren, vi må

også konsentrere oss om barna, mot-

takerne. De som leses for er sentrale i

denne handlingen. Når mottakerne er

barn, er det snakk om å dyrke fram en

sakte framvoksende tolkningskom-

petanse og en mer intuitiv form for

fortolkning.

Studien hennes viser atmange verdi-

fulle initiativ fra barnas side skapes når

barnehagelærernedemper sindeltakelse

i samtalene. Barna skal ha lov til å avbryte

med spørsmål og kommentarer. Vi må

dessuten være åpne for at barns opp-

levelser av tekst ogbilder ikke alltid sam-

svarermedhvavi voksne tror omhvordan

bøkene vil oppleves av barna. Ved å lytte

til barnakanbarnehagepersonalet utvikle

en lesepraksis sammenmed dem.

ENVIKTIGRESSURS

Hensikten med Solstads prosjekt var

først og fremst å finne ut hvordan slike

samtaler kan være en ressurs. Hun var

spesielt opptatt av barnas perspektiver

og initiativer i samtalene, og hun interes-

serte seg spesielt for og hva slags reflek-

sjoner barna gjør seg rundt tekstene de

hører. Derfor har hun først og fremst

lyttet til barna for å finne ut hvordan

de samtaler under lesestundene, og

hvordan de kommenterer det de hører

overfor barnehagepersonalet.

Hun oppdaget ganske fort at barn ikke

alltid er opptatt av det som de voksne

ønsker at de skal være. Da en barnehage-

lærer leste høyt fra

Telleboka

avTorbjørn

Egner, var det ikke selve tellingen som

opptok barna mest, men det faktum at

grisen skulle slaktes. Et av barna avbrøt

ved å spørre omhva det betyr å slakte gri-

sen. Det ble innledningen til en samtale

om slakting av gris og kjøtt.

Det Solstad finner spesielt interes-

sant i dette eksempelet, er at det er et

av barna som innleder til samtale om

teksten de akkurat har lyttet til. Gutten

stilte et spørsmål om et ord han ikke

kjente. Dermed pekte guttens respons

mot det å skape mening i det som de

nettopp har hørt. I dette talende eksem-

pelet var det med andre ord barna som

tok initiativet til å skape sammenheng

mellombokas og barnas egen erfarings-

verden, ved å knytte bokas tema sammen

med det selvopplevde. Barna dvelte ikke

ved telling og regnestykker slik boka til

Egner legger opp til.

Solstad tok opp en del lesestunder på

video og analyserte barnas samtaler seg

imellomogmed de voksne. Hun foretok

åtte videoobservasjoner med 15 barn

mellom fire og fem år. Observasjonene

ble foretatt i tre barnehager, der fire

barnehagelærere leste for fra to til tre

barn av gangen. Hun fant at barnas

respons på høytlesningen kunne deles

de i tre kategoriene

forhandlinger om

mening

lek

meddiktning

DETREKATEGORIENE

I mange tilfeller fant Solstad at barna

prøvde å diskutere seg framtil enmening

i bildebøkene. De diskuterte hvordan

bildene skulle forstås. Ofte oppfattet

barna bildene somviktigere enn teksten.

Solstad mener at for barna kan teksten

oppleves som flyktig, mens bildene er

stabile og har en fysisk representasjon

i høytlesningen. Barna stilte spørsmål

ved hva bildene skulle forestille, mens

andre ganger skapte bildene opposisjon,

fordi barnamente bildene forestilte noe

somskilte seg fra deres erfaringsverden,

eller de syntes de så rare ut.

Barna diskuterte og forhandlet også

om i hvilken grad de kunne stole på

bildene. Av og til påpekte de at det var

noe som ikke stemte med bildene. Bil-

dene kom ikke som ferdige pakker med

mening, de kunne bety både det ene og

det andre for barna det ble lest høyt for.

Barna reagerte også på høytlesnin-

genmed lek. Dette kaller Solstad

ludisk

resepsjon

. Gjennom leken bearbeidet

barna ord og bilder og gjennom leken

oppnådde de en sterk innlevelse i tek-

sten og en raffinert pendlingmellom lek

og ikke-lek som kan være utfordrende

for kommunikasjonsdeltakerne. Gjen-

nom leken gikk barna inn i noen av rol-

lene i historien og levde seg på denmåten

inn i historien. Leken tydeliggjør ifølge

Solstad at barna nærmest tar pauser fra

bøkenes narrative forløp. Hendelsene i

boka settes nærmest på ventmens barna

leker.

Den ludiske resepsjonen synes å fri-

gjøre leserne og frisette fortolkningen

av bøkene, samtidig som en subversiv

kraft også blir synlig i høytlesnings-

situasjonene, ifølge Solstad.

Meddiktning var også en vanlig

Stipendiat Trine Solstad disputerte 9. juni

i år, og det gikk utmerket. Hun har i sitt

doktorgradsarbeid gjort funn som påviser

barnas egne opplevelser og tolkninger av tekst

og bilder når de blir lest høyt for i barnehagen

(privat foto).



første steg nr

2015