HistoriskeMeddelelserOmKøbenhavn

Fra Villa Hafn til Portus Mercatorum

plassfunksjon under oppkomsten av det rike sildefiskeriet i Øresund,

er det nærliggende å søke etter den eldste bebyggelsen nærmere

strandsonen. Her er det A. D. Jørgensen og O. Nielsens lokalisering av

den opprinnlige

markedsplassbebyggelsen

langs Gammelbodehavn

igjen må taes opp til fornyet behandling. Og takket være Ramsings

bearbeiding av jordeboksmaterialet og yngre adkomst og skjøtebrev,

er vi idag mer enn O. Nielsen i stand til eksakt å lokalisere de eiendom-

mene som ifølge Roskildebispens jordebok var belagt med en særlig,

og alderdommelig, skatt: En kartlegging av disse eiendommene viser,

at det dreier seg om en samlet bebyggelse i en ca. 500 m lang og 100 m

bred stripe beliggende i den direkte strandsonen, umiddelbart ovenfor

den beste og dypeste delen av naturhavnen. I øst avgrenses dette om

rådet av St. Nikolajs vestre kirkegårdsgrense, i vest grenser den opp til

Østergrav (fig. 6).

Innenfor dette området var grunneierne pålagt å betale en særlig

avgift til erkebiskopen, kalt «jordskildh».51 Denne særlige grunnavgift

kan spores tilbake til midten av 1200-tallet, for i Jakob Erlandsens

stadsrett bestemmes det, at de som bor på erkebiskopens grunner skal

betale 12 penninger i jordskyld.52

I Roskildebispens jordebok står disse jordskyldbelagte grunnene inn-

ført én bloc. Det at de er pålagt en særlig grunnavgift, som skulle be

tales til erkebiskopen qua grunneier, forlener dette området med en

særlig eiendomsrettslig og økonomisk status: Jeg mener dette forholdet

best kan forklares ved, at vi her står overfor det areal, hvor det «villa

Hafn» lå, som sammen med det øvrige jordegods og borgen ble forient

til Absalon. Det topografisk sammenhengende grunnareal belagt med

en avgift, som juridisk hviler på erkebiskopens særlige eiendomsrett

kan gå tilbake på kongemaktens opprinnelige disposisjonsrett over en

bebyggelse og aktiviteter, som til ulike tider var lokalisert til dette

areal i strandsonen. Denne rettigheten, som kongen hadde, både i

kraft av sitt embede og i kraft av å være den lokale jordeier, medførte

en prinsipiell rett til å skatte/avgiftsbelegge forskjellige anvendelser av

og aktiviteter på kongelig eid mark. Erkebiskopens rett til å oppkreve

en særlig jordskyld på grunnene langs stranden kan med andre ord gå

tilbake til en langt

eldre

jordskyldavgift, som var pålagt disse grunn-

stykken

av kongen.

I alle fall må vi regne med at forleningen av bl. a. Hafn også om-