15 / 68
15 |
UTDANNING
nr. 6/20. mars 2015
Deaf Aid gjør det mulig for dem å kommunisere.
– Kooom igjen, roper Tiago Gjesdal (18).
Ikke alle hører ham, men de trekker likevel, og
laget hans vinner.
Marit B. Kolstadbråten klapper.
– Dette er lønn for strevet. Se hvor fint det er for
ungdommene som får lov til å bidra og gi, og for
barna her nede som mottar den helt nødvendige
støtten, sier hun.
For Deaf Aid er dette skolebygget viktig. Målet er
å bygge minst to skoler til her, med plass til nær-
mere 300 elever.
– Så snart vi får et gjerde på plass, kan vi ønske
de første barna velkommen. Det gleder vi oss til,
sier Marit B. Kolstadbråten.
Ett av barna som skal begynne på døveskolen,
er Cleveland Onyango. Han er 11 år og bor i Nai-
robi. Han løper rundt på lekeplassen og forteller at
han vil flytte hit nå. Det snart ferdige skolebygget
frister mer enn skurene hjemme, og lekeplassen
mer enn den lille hagen bak «Det grønne huset»,
som døveskolen i slummen i Kibera kalles. Å dra
fra foreldre, søsken og byen bekymrer han seg
ikke over.
– Her får vi så god mat, og så kan vi leke, for-
klarer Cleveland til tolken.
Faren hans, Georg Onyango, nikker alvorlig. Han
har blitt med for å se stedet sønnen snart skal flytte til.
– Jeg er veldig takknemlig, sier Georg Onyango.
Da Utdanning spør om han vil savne sønnen når
denne flytter til skolen, svarer han:
– Nei. Sønnen min får gå på skole og skape seg
en framtid. Det gjør meg lykkelig.
Døve barn har ellers ikke gode framtidsutsikter
i Kenya. Ifølge utdanningsmyndighetene i landet
har Kenya 230.000 døve barn og unge. Omtrent
9000 av dem har skoleplass.
– Tallet på døve barn er trolig mye høyere. Barn
blir døve av ubehandlede infeksjoner og av mala-
riamedisiner. Og mange av dem blir aldri oppda-
get. Enkelte foreldre gjemmer dem bort fordi de
tror døvheten er en straff for noe noen i familien
har gjort, sier Marit.
Forlatt
Marit B. Kolstadbråten er utdannet hjelpepleier og
døvetolk. Under en ferie i Kenya oppsto ideen til
Deaf Aid, da hun besøkte en internatskole hvor
det var noen døve barn. Barn som var forlatt der.
Foreldrene hadde levert dem til skolen og dukket
aldri opp igjen. Ingen betalte for mat og undervis-
ning, ingen besøkte dem.
– Blikkene til de barna glemmer jeg aldri. De var
så ulykkelige, sier Marit.
Etter hvert som hun engasjerte seg, fant hun ut
at døve i Kenya lever under svært dårlige forhold.
Hjemme i Norge startet hun en privat innsamling
som raskt utviklet seg. Deaf Aid ble stiftet og vokste.
– Det er avgjørende at norske elever ser at det
nytter å hjelpe. Derfor inviterer vi dem med ned
hit en gang i året, og derfor går 100 prosent av pen-
gene fra dem rett i prosjektene, sier Marit.
Deaf Aid
Bistandsorganisasjon som arbeider for inkludering
av døve i det afrikanske samfunnet.
Driver førskole i slummen i Kibera og Kariobangi
i Nairobi.
Støtter 300 døve barn på 12 ulike grunnskoler.
Følger elevene gjennom videregående skole,
i yrkesskole og ut i arbeidslivet.
Underviser foreldre til døve i tegnspråk, gir dem
arbeidstrening, kurs og hjelper med mikrofinans.
Tilbyr døve ungdommer IT-utdannelse i samarbeid
med dataselskapet Cisco og den norske bedriften
SOCO.
Driver en mobil hørselsklinikk som undersøker
og behandler flere enn 10.000 barn og unge.
Kartlegger situasjonen for døve i Kenya og
samarbeider med Utdanningsdepartementet
i landet.
Sender frivillige fra Norge som arbeider for
Deaf Aid.
>
Marlene Zulueta Devold
steiker vafler på Nydalen
videregående skole. Pengene tok hun med til døveskolen
i Isinya.