45 / 68
ein ikkje merkar om er borte ein dag, eller som
ein kanskje lurer på om faktisk var i barnehagen
etter endt arbeidsdag, dei barna som forsvinn
litt i mengda. Vi høyrer ulike omgrep om desse
barna. Barn med innagerande åtferd, introverte
barn, sjenerte barn, sensitive barn og tause
barn. Gutar med innagerande åtferd har større
vanskar enn jenter. Det har med forventningane
vaksne har til dei ulike kjønna å gjere (Torvik,
2009). Det er lite forsking på innagerande åtferd
i barnehagen, men forsking gjort i skulen viser at
det er om lag like stor førekomst av innagerande
som utagerande åtferd (Barsøe, 2012). Ved
stigande alder ser det ut som talet utagerande
barn minkar, medan talet barn med innagerande
åtferd er aukande (Lund, 2004). Årsaka til det
kan være at barn som viser innagerande åtferd
ikkje får like mykje merksemd som barn som
viser utagerande åtferd (Barsøe, 2012).
IKKJE TIL PLAGE FOR NOKON
Det er liksom greitt for barn å være stille, fordi
alle barn er forskjellige, og dei stille barna er
ikkje til plage for nokon. Dersom den innag-
erande åtferda til eit stille barn blir til hinder for
utviklinga og den sosiale relasjonen til andre,
er det barnehagen si plikt å bryte inn til trass
for at det stille barnet er tilfreds med situas-
jonen (Barsøe, 2012). Det viktigaste for barnet
er at det får anerkjenning frå dei vaksne, og
at barnet lærer seg å tilpasse omgjevnadane
rundt det (Bergwitz-Larsen, 2015). Resultata i
undersøkinga viser at dei som jobbar i barne-
hagen ikkje er i tvil om at dei stille barna treng
merksemd. Den viser òg at størsteparten av
barnehagepersonalet gir mest merksemd til dei
utagerande barna. Dette er ein tankevekkjar.
ANERKJENNANDE HALDNING
Rammeplanen for innhaldet i og oppgåvene til
barnehagen legg vekt på at barna skal takast på
alvor når dei uttrykker kjensler, og at dei skal
oppmuntrast til å gi uttrykk for eigne tankar og
meiningar. Alle har rett på å møte anerkjenning
for uttrykka sine (KD, 2011: 18). Barnehagen skal
ta utgangspunkt i måten barn uttrykker seg på.
Berit Bae (1997) seier at anerkjenning ikkje er
ein kommunikasjonsmåte, men ei haldning eller
ein veremåte. Lund (2004) seier at når dei stille
barna føler at dei ikkje blir tatt på alvor, blir dei
meir stille. Om barnehagelæraren har trua på at
barnet har sin eigen opplevingsverd, og har evna
til å sette seg inn i dette, vil barnet føle seg verd-
sett og få styrka sjølvfølelsen. Anerkjenning av
det stille barnet krev at ein lyttar, har forståing,
aksept og toleranse, og målet med anerkjenning
er å gi det stille barnet ei oppleving av å bli sett
(Lund, 2004). Utan å forstå grunnen til eit barns
oppførsel, kan ikkje barnehagelæraren støtte
barnet på ein relevant måte (Hansen & Scheele,
2000).
RESULTAT
Undersøkinga vart lagt ut på facebook-sida
«Idèbroen for barnehagen». Dette er eit aktivt
forum, og nær 700 svarte på spørjeskjema.
Berre 1.8 % av respondentane seier at dei ikkje
har stille barn i sin barnehage. I løpet av ein
barnehagedag gir 54 % av respondentane mest
merksemd til dei utagerande og urolege barna.
4 % av personalet gir dei stille barna mest
merksemd, og 43 % svarar at dei gir like mykje
merksemd til alle. Ved å skilje ut kva pedagogen
svarar i forhold til kva fagarbeidaren og assis-
tenten svarar, viser resultatet at tala er om lag
like mellom desse gruppene.
Denne figuren viser i kva grad fordeling av
merksemd dei ulike arbeidsgruppene gir til
barna i løpet av ein barnehagekvardag. Ein kan
sjå at 49 % av assistentane svarer at dei gir like
mykje merksemd til alle, medan størstedelen av
fagarbeidarane og pedagogane gir mest merk-
semd til dei utagerande barna. Det er få av dei
tilsette i barnehagen som gir mest merksemd til
dei stille barna. 98,82 % svarar at dei stille barna
treng merksemd.
I løpet av ein barnehagedag gir 54 %
av barnehagetilsette mest merksemd til
dei utagerande og urolege barna, mens
4 % av personalet gir dei stille barna
mest merksemd, viser ny undersøking.
Foto: Thinkstock
ASSISTENT
FAGARBEIDAR
PEDAGOG
•
Utagerande barn
•
Like mykje merksemd
•
Stille barn
45