35
1837
under overordentligt Bifald. Heraf tog ogsaa Kom
ponisten sin Del. Hans Debut vakte almindelig Op
mærksomhed og med eet Slag var han trængt igjennem.
Ingen kunde modstaa »Hr. Peder kasted Runer over
Spange«, hvis Melodi kastede Runer og drog saa for
underlig i den store Slutningsscene i første Akt, som
den bærer, og i anden Akt, da den i Nattens Stilhed
bringer Bud fra Gildesalen. Melodien var selv Poesi,
inderlig formælet med Stykket, den forkyndte en ny
Æ ra for den danske Romance, bygget paa Folkevise
tonen, der pegede hen paa Kildevældet fra »Elverhøj«.
Vidt forskjellig fra denne Sang lød den karakteristiske
»Viben vil værge for hver den Sted« og det store Me
lodrama imponerede ved den med Inderligheden for
enede Højhed. Fru Heiberg siger om dette Stykke:
»naar Guderne have været tilstede ved et Digterværks
Fødsel, da følge de det til Slutningen af sin Bane; thi
forunderligt er det at lægge Mærke til, hvorledes da
det mindste med det største føjer sig til Held for et
saadant Arbejde« 1). Dette kan ogsaa anvendes paa
Musiken, der maa have overgaaet, hvad man ventede
sig a f en begyndende Komponist. Det vilde have været
store T ing, om den blot havde understøttet heldigt;
men den A^andt desuden selvstændig Interesse. »Hr. Pe
der« blev som en ny Folkesang, brugt i det uendelige
og misbrugt, og dog altid skjøn.
Med en saadan Medbør maatte den saa længsels
fuldt imødesete Rejse endelig kunne gaa for sig. Paa
Anbefalinger manglede det ikke. Weyse skrev en igjen
x) »Et Liv, gjenoplevet i Erindringen'.
3
*