Utdanning nr. 21

«NAV må bidra for å fange opp elever som sliter på skolen».

Dette var et hovedoppslag på NRK Dagsnytt 1. desember. Bud-

skapet kommer fra arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie.

I intervjuet uttaler Hauglie dette: «Vi ser at for mange elever

skårer for lavt, havner på de laveste nivåene på de nasjonale

prøvene og vi vet at mange av de elevene som skårer lavt kom-

mer til å slite seinere i livet og i ytterste konsekvens kommer til

å havne i NAV sine statistikker. Derfor vil jeg gjerne utfordre og

oppfordre NAV til å engasjere seg for å se hvordan de kan bidra,

med sin verktøykasse, for å hjelpe mange av de elevene som

sliter på skolen. Skolen skal gjøre det som skolen har ansvaret

for, men NAV kan også bidra med sin verktøykasse».

Vi lærere ønsker velkommen alle gode krefter sommelder seg

for å bidra til at elevene lykkes best mulig i sin utdannelse. I

Utdanningsforbundet snakker vi om å bygge det sterke laget

rundt eleven. Hvem som bør være en del av det, vil avhenge av

elevens behov. Og det vil helt sikkert kunne være situasjoner

der NAV kan være en viktig samarbeidspartner i et lag rundt

bestemte elever. Så hvorfor møter vi likevel dette utspillet med

skepsis? Fordi Hauglie inviterer til en prosess der enkeltskjeb-

nene fort kan glippe av syne til fordel for de store systemers

ferdig koordinerte innsatsvilje. Når det skjer, kan det bære rik-

tig galt av sted. Selv om hensikten er den aller beste.

Når Anniken Hauglie påpeker at vedvarende svake læringsre-

sultater øker risikoen for en rekke problemer i voksenlivet, har

hun rett. Dette vet vi. Det er godt dokumentert gjennom forsk-

ning og statistikk. Utdanning er en helt avgjørende faktor for

den enkeltes videre livsløp. Nettopp derfor er det så viktig at

samfunnet legger til rette for at skolene blir best mulig i stand

til å gi

alle

elever et tilpasset og godt tilbud.

Det eneste alle elever som skårer svakt helt sikkert har til fel-

les, er at de skårer lavt. Som alle andre er de unike individer, med

ulik bakgrunn. Å se bort fra dette, kan lede til stigmatisering.

Skoler og lærere plikter å gi den enkelte elev tilpasset hjelp. Da

er det avgjørende at lærerne skaffer seg god kunnskap både om

hva eleven kan og mestrer og om hva som er elevens bakgrunn

og hjemmesituasjon.

Lærerne må samarbeide nært med elevenes foreldre/foresatte.

Tillit og gjensidig respekt er helt avgjørende. Lærere skal alltid

handle med barnets beste som siktemål. De skal være opprik-

tige og tydelige i sin kommunikasjon med hjemmene om hvordan

elevene lykkes på skolen. Også når det de har å fortelle kan være

krevende. Ikke minst da.

I ethvert tilfelle der en elev sliter med læringsresultatene, må

skolene og lærerne vurdere om de håndterer situasjonen godt

nok med egne ressurser og i samspill med hjemmet eller om det

kan være aktuelt å trekke inn andre instanser. Det gode laget

rundt eleven kan bestå av ulike deltakere, foruten hjemmet

og lærerne. Det kan være en helsesøster, en logoped eller en

psykolog. Det kan være barnevernet, en spesialpedagog eller

en sosialarbeider. Det kan være andre aktører i lokalsamfunn

og lokalt næringsliv. Og det kan være en representant for NAV.

Skoler kan gjerne ha rutiner for at slike vurderinger alltid gjen-

nomføres når elever skårer på laveste nivå. Men rutinene må

ikke forhåndsbestemme hvem som eventuelt varsles og trek-

kes inn eller hvilke konklusjoner som bør trekkes. Da mister vi

eleven av syne. Viktige personvernhensyn likeså. Det kan vi ikke

tillate oss. Vi skal se og ta vare på enkelteleven.

«Det eneste

alle elever

som skårer

svakt helt

sikkert har

til felles, er

at de skårer

lavt.»

Et farlig forslag

Fra forbundet

Utdanningsforbundet

Hege Valås

| nest

leder

FOTO

TOM-EGILJENSEN

64 |

UTDANNING

nr. 21/9. desember 2016