Utdanning nr. 21 - 2016

58 / 68

58 | UTDANNING nr. 21/9. desember 2016
Kronikk
«Mange er bekymret for
alliansen mellom OECD/
PISA og aktørene i
‘edu-business’»
dekning av faglig innhold. Resultatene publiseres
omtrent ett og et halvt år etter testingen.
Verken Timss eller PISA sier noe om den enkelte
elev, klasse eller skole. Det gis ikke, og kan heller
ikke gis, tilbakemeldinger til andre enn landenes
nasjonale myndigheter. Slik sett er både Timss og
PISA uten betydning for elever, lærere og skoler,
men begge er såkalte «høy innsats»-tester for
regjeringene. Blir resultatene bra, tar regjeringen
det ofte til inntekt for sin politikk, går det dårlig,
skylder man på forrige regjering. Ofte blir dette en
slags svarteper-lek. I Sverige skyldte Folkpartiets
skoleminister Jan Björklund på forrige regjering
for stadig svakere svenske testresultater, selv etter
åtte år somminister.
Så mye om likheter mellom Timss og PISA. Det
er også viktige forskjeller. Det som kanskje er vik-
tigst er at Timss, i motsetning til PISA, tester typisk
«skolekunnskap», slik den er nedfelt i landenes
læreplaner og lærebøker. Timss er i hovedsak
beskrivende og analytisk, uten noen bestemt poli-
tisk agenda eller ideologi. Stort sett gir Timss ingen
klare utdanningspolitiske anbefalinger, men pre-
senterer data som kan gi grunnlag for diskusjoner
og kritisk vurdering i deltakerlandene. Likevel er
det rangeringene av de deltakende landenes test-
skåre som får mest oppmerksomhet, både i media,
i opinionen og blant politikere.
I Norge har Timss spilt en viss rolle i de faglige
diskusjonene om fagplaner og elevenes resultater,
men har ikke skapt de helt store overskriftene i
media. Timss har heller ikke, i motsetning til PISA,
skapt nasjonal panikk eller sjokk. I andre land,
som for eksempel USA, har Timss fått mye større
oppmerksomhet, men de siste årene har PISA fått
økende betydning også der. Panikken er stor, for
USA ligger midt i laget, omtrent som Norge.
Både Timss og PISA presenteres i sine norske
rapporter og hjemmesider som at de «måler elev-
enes kompetanse i matematikk og naturfag». Det
kan være riktig for Timss, men knapt nok for PISA,
som har et mye mer ambisiøst mål.
PISA er et OECD-prosjekt. OECD (Organization
for Economic Cooperation and Development) har
sommål å fremme økonomisk vekst og utvikling i
en global markedsøkonomi. PISA-prosjektet opp-
sto som ledd i denne politikken, og bokstaven E i
OECD står for Economy, ikke for Education. Folks
utdanning, ofte omtalt som humankapital, er i dag
en viktig produktivitetsfaktor.
Når man skal forstå PISA, er det rimelig å se på
hva testforskerne selv sier at de måler. Slik pre-
senteres dette på første side i nær sagt alle inter-
nasjonale PISA-rapporter:
Hvor godt er ungdommer forberedt til å møte
framtidas utfordringer?
Kan de analysere, resonnere og kommunisere
sine ideer på en effektiv måte?
Er de i stand til å fortsette å lære hele livet?
, min overs.)
Slik ble det presentert allerede i 1999, for 17 år
siden, rett før den første runden med PISA. De
samme utsagnene er gjentatt i alle senere rappor-
ter. Les disse spørsmålene nøye. De er ikke akku-
rat beskjedne. Gjennom en totimers test klarer
man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål
om elevens og landets framtid. Med en anonym
test som er felles for alle 70 deltakerland. Hadde
dette vært ført opp som forskningsspørsmål i en
søknad om støtte, ville prosjektet blitt avvist som
urealistisk og uvitenskapelig. Og hadde man kun-
net svare, hadde det gitt Nobelpriser. Men PISA
er ikke et vanlig forskningsprosjekt. Det er som
nevnt først og fremst et politisk prosjekt.
Globalisering, kommersialisering og
privatisering
PISA har i nesten alle land skapt frykt og panikk.
Et Google-søk med PISA + sjokk, skandale eller
krise på ulike språk gir utallige treff. Ofte fører
PISA-resultatene til misnøye med den offentlige
skolen og dens lærere. Misnøyen slår ofte ut i at
man søker etter private alternativer til den offent-
lige skolen. Det fører også at skolen og «skoleei-
erne» kjøper produkter, ideer og opplegg som
hevder å kunne gi bedre testskåre. Slik bidrar
spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale
utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning
kommersialisert og privatisert (Sjøberg 2014). Slik
flyter offentlige midler til private lommer, ofte i
andre land.
I de siste årene har PISA gått i allianse med
verdens største kommersielle aktør innen «edu-
business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning hadde
en grundig dekning av dette i januar 2016. Pearson
har 40.000 ansatte i 80 land og omsetter for milli-
arder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men
har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå
er under utvikling. Pearson vant nemlig anbudet
om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den
felles pressemeldingen heter det at «rammeverket
definerer hva som skal måles, hvordan det skal
rapporteres og hvordan man skal utvikle tester
og spørreskjemaer» (OECD & Pearson 2014). Nå
er det altså Pearson, verdens største kommersi-
elle aktør, som skal definere hva som er verdifull
kunnskap og hvordan den skal måles og rapporte-
res. I neste omgang står de klare med både private
skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke
utviklingen.
Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer
Pearson også et internasjonalt nettverk av for-
skere, og samarbeidet med selveste OECD gir
også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt
alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018, var
det et taktisk trekk som investorene bak Pearson
så som gunstig, for de krever avkastning på sin
risikokapital.
Den internasjonale sammenslutningen av fag-
foreninger for lærere i barnehage og skole, Educa-
tion International, vedtok på sin verdenskongress
i 2015 at kampen mot privatisering og kommer-
sialisering skal være deres topprioritet i årene som
kommer. Mange er bekymret for alliansen mellom
OECD/PISA og aktørene i «edu-business», særlig
Pearson.
PISA og definisjonsmakten
I sine rapporter definerer PISA skåre som et samlet
mål for hele skolens kvalitet. PISA-poeng blir der-
ved et mål for kvaliteten av det «produkt» skolen
leverer. Når man så vet hvor mye hvert land bru-
ker på hver elev, kan man regne ut hvor effektiv
skolen er i sin produksjon. Disse beregningene
har i mange land fått stor politisk betydning. Data
og grafer som viser at det er liten sammenheng
mellom pengebruk og oppnådde PISA-poeng blir
brukt for det de er verdt av politikere. Så også i
Norge. Kristin Clemet grep umiddelbart fatt i
dette., og ved senere PISA-runder sa hun til NRK
at «resultatene ikke står i forhold til ressursbru-