Utdanning nr. 21

Rett

på sak

Sjelden nevnt

og ofte glemt

Barn med spesialundervisning

Det er prisverdig at

Barneombudet bidrar til å sette

barnmed spesielle behov på

dagsordenen. Det som i liten

grad har kommet frem, er at

barnmed spesialundervisning

nærmest ikke er omtalt i nye

sentrale styringsdokumenter.

Til tross for åpenbare utfordringer med spe-

sialundervisning er ikke dette viet oppmerk-

somhet hverken i den offentlige utredningen

«Fremtidens skole», i stortingsmeldingen

«Fag, fordypning og forståelse» eller i forsla-

get til ny rammeplan for barnehage. I lys av

det store antallet som får spesialundervisning,

er fraværet i styringsdokumentene urovek-

kende. Disse barna utgjør faktisk en betydelig

del av elevmassen; på ungdomstrinnet har 13

prosent spesialundervisning. Opplæringen til

denne store gruppen bør derfor sees i sammen-

heng med det som foregår ellers i barnehage

og skole. Det er spesielt viktig i lys av en rekke

undersøkelser somviser at det er særlig i møtet

med elever med spesielle behov at lærere føler

at deres kompetanse ikke strekker til.

I utredningen «Fremtidens skole» står det

at god kvalitet på den «vanlige» undervis-

ningen kan bidra til å redusere behovet for

spesialundervisning. Likevel, uansett hvor

god og tilpasset den «vanlige» undervis-

ningen er eller hvor mye tidlig innsats som

settes inn, vil det nok alltid være en gruppe

som har behov for spesiell tilrettelegging.

For eksempel viser undersøkelser at rundt

6–8 prosent har alvorlig dysleksi, språkvan-

sker og/eller matematikkvansker. For disse

elevene er det ikke sannsynlig at læreren

gjennom tilpasset opplæring alene kan gi

dem et fullverdig tilbud. I tillegg til disse

kommer elever med sammensatte vansker

og diagnoser.

Det synes også å være en slags vedtatt

sannhet at spesialundervisning ikke virker

og at målet derfor alltid er å redusere det.

Men er det rart spesialundervisning ikke

virker dersom det gis av personer uten nød-

vendig kompetanse, og bærer mer preg av

oppbevaring enn et velfundert pedagogisk

tiltak? Tvert imot har vi mye forskning av

høy kvalitet som viser svært god effekt av

smågruppetiltak for elever med ulike typer

lærevansker, for eksempel i lesing og mate-

matikk. En forutsetning for å få effekt er

imidlertid at innhold og omfang er basert

på forskning om hva som hjelper. Dersom

spesialundervisning gjennomføres på en god

måte og til rett tid, er det altså ingen grunn

til å tro at det ikke gir effekt.

Dersom «fremtidens skole» skal ha plass

til alle og bidra til å inkludere flest mulig

i «fremtidens kompetanser», bør det fra

politisk hold virkelig satses på å gi et løft

til den store gruppen barn med spesielle

behov. En satsing på god forskningsbasert

spesialundervisning for elever med spesi-

elle behov kan ha en stor samfunnsgevinst.

Selv om enkelte med spesialundervisning vil

ha varige støttebehov, har svært mange av

dem potensial for å ta utdanning, fagbrev,

og for å bli aktive deltagere i samfunn og

arbeidsliv. Det betinger imidlertid at vi som

samfunn gir en nødvendig støtte og har tro

på at dette nytter.

Monica Melby-Lervåg

professor ved Institutt for Spesialpedagogikk,

Universitetet i Oslo

FOTO

UV/UIO

55 |

UTDANNING

nr. 21/9. desember 2016

Fra Ludvigsen-utvalget og i Stortingsmelding 28 blir

det poengtert at det må legges til rette for at elev-

ene i dagens grunnskole skal få dybdelæring.

Med dette somutgangspunkt vil jeg ha inn «faglig

fordypning» på timeplanen og somen del av ramme-

timetallet for 1.–10. trinn, 60minutter (30minutter

ganger to) for småskoletrinnet, økning for 5.-7. trin-

net og ytterligere økning for ungdomstrinnet.

Vi sompedagoger må frammed våre faglige inn-

spill, for ulike fagmiljøer følger med og er klaremed

sine innspill når det gjelder innholdet i framtidas

skole.

Solvor Engen

Lillehammer

Faglig fordypning

på timeplanen

Et særtilfelle

Framtidas skole

Til «Høyesterett: Kommuner

kan ansette ufaglærte foran

faglærte» på

utdanningsnytt.no/

ufaglart1611

En søker med lærerutdanning ble ikke innkalt til

intervju og fikk ikke lærerjobben, somheller gikk til

en ufaglært. Nå har Høyesterett gitt Hol kommune

medhold i avgjørelsen, skriver

utdanningsnytt.no

november.

Dommen sier ikke at det er fritt fremå ansette

ukvalifiserte lærere. Dette er et særtilfelle.

Det vi trenger nå, er en skikkelig gjennomgang

av skikkethetsprinsippet, spesielt i lærerutdan-

ningene, og helst så tidlig sommulig, men også i

ansettelsesprosessene.

Sentrale spørsmål er:

– Hvordan skal man dokumentere

skikkethetsvurdering?

– Hvilke tilbakemeldinger skal man gi til den som

er vurdert uskikket?

– Hvordan skal man sikre segmot at det er et fak-

tisk skikkethetsproblemog ikke «bare» rykteflom?

– Når er det akseptabelt å tilsette heller enn å lyse

ut stillingen på nytt når man kun har uskikkede og

ukvalifiserte søkere?

Iris Heltne