Utdanning nr. 11

Det er helg, og god tid til aviser. Oppmerksomheten fanges

av et leserinnlegg i Haugesunds Avis. Bent Høie har skrevet

om bekjempelse av barnefattigdom som middel til å utjevne

sosiale forskjeller. Jeg blir glad. Tenk at vi lever i et land hvor

regjeringspartiet er opptatt av barnefattigdom. Både høyre- og

venstrepartiene vil redusere de økonomiske og sosiale forskjel-

lene. De i midten også. – Kanskje jeg skal skrive om likhet i neste

forbundskommentar, tenker jeg.

Så kommer jeg på at dette fort kan bli en reprise, for sosial ulik-

het har vært tema i tidligere tekster. Men problemet er jo ikke

akkurat løst, og snart er det valg, og da må vi være opptatt av

både integrering og fordeling.

Høie peker på det triste faktum at ett av ti barn i Norge vokser

opp i fattigdom. Mange av disse barna kommer fra en flerkul-

turell familie. Regjeringen har lansert en handlingsplan mot

barnefattigdom. Og i denne planen er det mange tiltak for

utdanningssektoren. Løsningen ligger i gode barnehager og

skoler, som kan sikre barna et godt norsk språk og billett til

framtida og arbeidslivet.

Høie peker på tre tiltak som regjeringen allerede har gjennom-

ført: De har skaffet billigere barnehageplasser til lavinntekts-

familier og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehage

for barn som har foreldre med lav inntekt. De har styrket til-

skuddsordningene for ferieopplevelser for barn fra familier

med dårlig råd. Dessuten har de, sammen med KrF og Venstre

skaffet penger til 1000 nye lærere for de yngste elevene.

Det Høie peker på, er svært gode tiltak. Han løfter også fram

intensjonen om å lovfeste en plikt for skolene til å gi intensiv

opplæring i lesing, skriving og regning til elever i første til fjerde

klasse, dersom de strever. Tidlig innsats er viktig – både i bar-

nehage og skole.

Ja, tidlig innsats er viktig. Men vi må også spørre hva slags inn-

sats som er viktig. Kunnskapsministeren arrangerte nylig et

møte om hvordan vi kan inkludere enda flere barn i barnehagen.

I dag er barn fra flerkulturelle familier underrepresentert, og

dette bidrar til å opprettholde sosial ulikhet. Både forskere,

administratorer og arbeidslivets parter var invitert. Det arbei-

des med inkludering i mange kommuner, og vi vet en del om hva

som skal til for å lykkes i integreringen.

Det som gjorde størst inntrykk fra dette møtet, var imidlertid

bidrag fra organisasjoner som drives av og for personer med

flerkulturell bakgrunn. En av disse var «Bydelsmødrene». En

ildsjel fra Alna bydel, Nasreen Begum, har samlet et par titalls

frivillige innvandrerkvinner i denne organisasjonen. Organisa-

sjonen har som formål å skape aktivitet blant andre mødre med

flerkulturell bakgrunn. På en svært overbevisende måte for-

talte Begum om hvordan «bydelsmødrene» fungerer som en bro

til institusjoner som barnehage, skole eller bydelsforvaltning.

Det tydelige budskapet fra minoritets-representantene var:

Det aller viktigste er å kommunisere med hele familien. Barne-

hagene må anerkjenne barnas kultur, og det språket de har med

seg til barnehagen. Familiene må behandles som ressurser, ikke

som problemer. Foreldrene trenger å oppleve tillit til at de er

gode nok, slik som de er. Tilliten bygger ned skillene, og bidrar

til at både barn og foreldre deltar på arenaer med andre innbyg-

gere i bydelen. Familiene må få anledning til å ta med seg ulik-

heten inn i fellesskapet – det er ikke et mål at alle skal bli like.

Kanskje sosial ulikhet bekjempes best gjennom å anerkjenne

forskjellene? I valgkampen skal jeg ikke bare lytte til hva slags

tiltak de ulike partiene lanserer når de snakker om sosial utjev-

ning og integrering. Jeg skal også lytte til retorikken som led-

sager tiltakene.

«Løsningen

ligger i gode

barnehager

og skoler, som

kan sikre barna

et godt norsk

språk og billett

til framtida og

arbeidslivet.»

Likhetslandet

Fra forbundet

Utdanningsforbundet

Terje Skyvulstad

nestleder

56 |

UTDANNING

nr. 11/6. juni 2017

FOTO

STIGBRUSEGARD