49 / 76
–Her legges en glassplate over en dyp kløft, fortsetter hun,
– og så skal det lille barnet krabbe over glassplaten. Men det
gjør det ikke! På grunn av sin medfødte angst for avgrunner.
Tilsvarende former for angst har barnet for dypt vann og for
separasjon fra foreldrene, for å nevne noe: Angstens funksjon
er å sikre at vi overlever, men naturligvis er det ikke like hen-
siktsmessig å trekkemed seg denne angsten inn i voksenlivet.
–Vi ville se hva somskjer i vanlig lek, der barn utsetter seg
for risiko og farer. Vi hadde somutgangspunkt at angst har en
funksjon også i leken, og vi fikk vår antakelse bekreftet.
Det viste seg at det ikke først og fremst er demsomfaller ned
fra trær, brekker foten og kanskje havner på sykehus sombarn,
somfår angst for trær og klatring somvoksne. Detmotsatte er
tilfelle, det er heller de som aldri får lov til å klatre som barn
og som følgelig ikke får lov til å løpe risikoen for å skade seg,
som er redde for klatring i voksen alder.
–De fikk ikkemuligheten til å
avlære
seg angsten gjennom
å leke på enmåte de var litt redde for, en angst somde gjennom
leken kunne lært seg å håndtere. Dermed kunne de ikke finne
ut at dette faktisk ikke er noe å være redd for, for «jeg klarer
jo å håndtere det», sier Sandseter.
Det er dette som er den antifobiske effekten: Å avlære seg
gjennom å mestre. Generelt sagt: De voksne som i barndom-
men ikke får lære seg å håndtere høyder, dypt vann, ogmange
andremulige farer, er i større grad enn de somfår, representert
i grupper med diagnostisert angst.
–Dette ifølge longitudinellestudier, studier somfølger indivi-
«De voksne som i barndommen
ikke får lære seg å håndtere høyder,
dypt vann, og mange andre mulige
farer, er i større grad enn de som
får, representert i grupper med
diagnostisert angst.»
Ellen Beate Hansen Sandseter
mener at lekens betydning for
barnas kognitive utvikling er
udiskutabel.
første steg nr
4
|
2014
|
49