28 / 76
ører» og som alle medelevene elsket å dra og klype i. Jack
dumpet på alle prøver og klarte ikke å gjennomføre en eneste
eksamen, ble kastet ut fra sitt hjem, som i Victoriatiden, men
endte til slutt opp som en kjent rockedanser. Davies forteller
oss om en gutt som med et særdeles dårlig utgangspunkt og
sommed sine ukoordinerte og spastiske bevegelser kjemper
seg fremtil suksess. Imotsetning til Flash har Jack hverdags-
lige mennesker rundt seg som forsøker å forstå ham og som
ønsker å se ham. Dette temaet dukker opp i den syv minutter
lang sangen
Education
hvor Davies går nærmere inn på de
filosofiske prinsippene knyttet til overføring av kunnskap og
erfaring.
Han bruker et rousseauiansk bilde av hvordan et uutdannet
barn (det hanmed utgangspunkt i Platon kaller hulemennes-
ket) sakte, men sikker sosialiseres inn i vår kunnskapsorien-
terte kultur helt til barnet kan imponere sine vennermed sine
praktiske ferdigheter; han kan bygge hus, leve av det jorden har
å by på, han kan kjøre bil og fly, og så videre. Så blir musikken
roligere og mer melankolsk. Noe er på gang. Davies ønsker
nemlig å få fremat utdanningen ikke lenger handler om livet,
selv om lærere står på rekke og rad og forteller oss at barn skal
lære og at de er lærenemme! Han ønsker å sette tradisjonelle
vitenskapelige (pedagogiske) perspektiver i sentrum: Mot
slutten av sangen roper han ut at all formell opplæring ikke kan
redegjøre for eksistensens mysterier og ikke minst hvordan
vi ikke bare kan, men
må
«se den andre».
HVATRERVI INN I NÅRVI TRERUT?
Vi må se den andre. Det blir for Davies mer enn å rette opp-
merksomheten mot en person, eller at vi blir overrasket som
et resultat av at vi plutselig har sett noe i den andre somer nytt
for oss. Det å se den andre er langt mer grunnleggende enn
plutselig å oppdage at den virtuose sjakkspilleren vi kjenner
er en dårlig svømmer.
Schoolboys inDisgrace
får oss til å innse at det å se den andre
dreier seg omå se barna ut fra det de er ved at vi selv trer ut av
grensene for våre egne selvinteresser og selvsentrerthet.Men
hva trer vi inn i når vi trer ut? Utsagn somsier at vi får tilgang
til den andres synspunkter ved å være empatiske overfor dem,
er ikke tilstrekkelig.
Med begge beina godt plantet i et arbeiderklassemiljø peker
Davis på at vår eksistens først og fremst er avhengig av andre
samtidig somvi også erfarer verden ut fra vårt eget perspektiv.
På en slikmåte broderer han elegant fremkvalitetene ved både
undring og fortrolighet sometter hansmening utgjør kjernen
i vårt samspill med andre. Gjennom tekst og musikk får han
frem situasjoner hvor vi kommuniserer med andre uten å
vie alt for mye oppmerksomhet mot det vi snakker om eller
hvordan den andre reagerer.Men gjennomden andres svar gir
han selv klar beskjed omat han faktisk har lyttetmed omhu, og
kanskje har han forståttmer av hva vi har snakket omenn det
vi faktisk har. På dennemåten blir vi bevisst det Davies kaller
«den pedagogiske mystikken»; nå blir vi plutselig bevisst at
den andre faktisk
er der
og at han ser på meg.
I dette mystiske øyeblikket lever vi i den andres private
verden. Det interessante her er at verden somden andre retter
oppmerksomhetenmot, er oss selv! Det er enmystisk følelse av
å bli avslørt samtidig somvimerker oss den andres perspektiv
som noe konkret og virkelig, noe vi opplever direkte, selv om
det ikke er synlig. Vi blir for et øyeblikk klar over at vi på en og
samme tid både er den somoppfattes og den somoppfatter. På
enmystisk måte deler vi, ved at vi er i, den andres perspektiv
– altså perspektivet til den andre somoppmerksomt lytter og
responderer på det vi har å si. Forestillingen om det «å dele
en verden» isteden for kun å ha tilgang til andre menneskers
synspunkter og sette seg inn i deres sko, er helt avgjørende for
Davies: Hvis ikke vil «education driveme insane». Den andres
verden kastes på oss og bretter seg ut, berører oss emosjonelt
og ikke minst eksistensielt.
DENANDRES PERSPEKTIV
Davies viser noe av dette gjennom sangen
The first time we
fall in love.
Det å anerkjenne et annet menneske på en dyp og
inderlig måte skjer gjennom uforbeholden kjærlighet. Det er
kun gjennomdet nære vennskap eller kjærlighet det ermulig å
åpne seg for den andre på en slikmåte at den andre gjenskapes
som et helhetlig og intakt menneske. Dette i kontrast til en
distansert holdning til den andre hvor vi betrakter den andre
somFlash; en «som er der ute».
For Davies er det, somhan også antyder i bøkene
X-Ray
og
Americana
, avgjørende å delta i den andres perspektiv. Dette
skal ikke forstås dithen at to mennesker smelter sammen til
en enhet. Hvis vi deltar i den andres perspektiv, hvis vi er der
sammenmed den andre, vil vi fortsatt presentere oss selv som
«ulike»; jeg er meg og du er deg. Vi kan aldri få tilgang til den
andres perspektiver på nøyaktig sammemåten somden andre
har dem: Selv om jeg kan oppfatte den andres synspunkter og
selv om jeg kan forstå noe av hvordan den andre betraktermeg,
kan jeg ikke stillemeg på utsiden avmeg selv og betraktemeg
slik andre gjør det. Jeg kan heller ikke erfare den andre som
om jeg var de andre.
Imotsetning til AliceCooper, somi sin tid fikk suksessmed
sangen
School’s out
, de aggressive punkerne som i en kortere
periode spikret opp plakater med overskriften
I hate school,
og Pink Floyds
We don’t need no education
fra albument
The
Wall,
starter the Kinks
Schoolboys in Disgrace
med alle de
positive erfaringene:
Schooldays were such happy days
. Men
etterhvert somoperaen skrider fremover og problemenemed
skolen og pedagogikken avsløres, ender også Davies oppmed
at den teoretiske og ferdighetsorienterte skolen som ikke vil
se elevene, må fjernes.
Mellom linjene ligger åpenbart forestillingen om «no
education». Men i motsetning til andre rockeband og mange
pedagogiske teoretikere begrunner han det; gjennomtekst og
musikk. Eller slik det kommer frem i begynnelsen av sangen
Headmaster:
«Headmaster, this is my confession / This time
you won’t be overjoyed.»
28
|
første steg nr
1
|
2015